tirsdag 23. november 2010

Morgenstemning!

Av å te så kjenne du bare at livet e herligt, å den følelsen sidde eg me nå. Der e så møje triveligt å gleda seg øve! Ein av mine største gleda i den seinare tid, e ein videospelar. Nettopp, ein god gammal VHS spelar! Kuppe blei gjort på fretex samen med et rikeligt å overmåte bra utvalg av videoa. Alt så fins på VHS e godt. Harmlaust, trygt å bare rein glede. På VHS fins liksom heile barndommen din - min i alle fall. I tillegg har eg våre heima å "lånt" filma derifrå ved gjentatte anledninga. Målet e å låna litt å litt å på den måden forflytta heila filmbibloteke heimante øve te min midlertidige heim på Madla. Adle parta e kje involvert i den planen, men eg kan kje forstå ant enn at me komme te enighet i at det e te alles beste. Skoleskipet "Gann" filmen frå 97 blir nok den så sist blir forflytta, ikkje av priorative årsake, for all del.
Dermed e det nå altså slutt på Beverly Hills, Gilmore Girls, One Tree Hill å andre umoralske å forkastelige seria så hørte min ungdom te, å frå nå av kun Eldrebølgen å Fredrikssons Fabrikk. Å eg nyde det!

Det e mi andre vega på Tryggheim, å eg stortrives, for ein gjeng! Det hendte et par gonge at eg forsov meg på Lyse, å når eg fysst forsove meg så sove eg tungt. Der va det jo fleksitid, så det va kje heilt krise, men nå har det med at eg ska komma meg tidsnok te skulen våre eit bekymringsmoment for fleire. Toni har kjypt "Wake up light" te meg - å det e faktisk heilt fantastisk, å har fungert strålande så langt!

Soloppgangen øve heimen begynne 05.15, å då går det slag i slag.
  • 05.15: Wake up light'en begynne dagens soloppgang.
  • 05.45: Solå skinne øve heimen, å romme e fullstendigt belyst. I tillegg går klokkeradioen på wake up light'en på.
  • 05.45: Den andre klokkeradioen slår seg på, på full guffe på en aen kanal.
  • 05.46: Alarm 1/5 på telefonen.
  • 05.47: Alarm 2/5 på telefonen.
  • 05.48: Alarm 3/5 på telefonen.
  • 05.49: Alarm 4/5 på telefonen.
  • 05.50: Alarm 5/5 på telefonen
  • 05.50: Den gode gamle orginale vekkerklokken slås på.
  • 06.30: Onkel ringe viss an ikkje har fått den ferdige malen: "Oppe :)"
Som dåkke ser e det verkeligt morgenstemning i heimen. I tillegg hende det rett så det e at far ringe "tilfeldigvis" sånn på morgenkvisten for å slå av en prat, eller sende "kjør forsiktig/glatt idag" meldinga sånna t an samtidig kan få bekreftelse på at eg e oppe. Dette har resultert i at redaktøren nå e usikker om det nå e ein underbevisst avtale om at hu ska gi lyd når hu står opp kvar morgen te sin far åg, elle om dette bare he våre tilfeldige regelmessige stikkprøva.

I går gjorde eg ein handling i rein ondskap. Eg va på Mega, å stilte meg bak ei eldre dama i køen. Der fins forskjellige eldre dame. Der fins dei fleste, som e umåtelig trivelige, hærlige å sjarmeranne - å der fins dei enkelte, som lar alt styras av gjerrighet, skepsis å mistillit. Eg sto bak eldre dama av typen sistnevnte.
Fysst slapp eg henna før i køen. Dei fleste eldre dame blir rørt te tårer viss du gjer någe for di, men denne sorten ser drepande på deg med et blikk så spør "kaforr du ikkje bare slår meg ner å stikke av me håndtaskå mi i same slengen når du fysst e i gang."
Hu la på sine ting, å eg strakk meg itte ein "neste kunde", å begynte å legga på mine vare. Hu såg på meg igjen, skråsikker i sin sak på at "nå komme dine ting te å komma me på min rekning, å tru meg eg vett nøyaktigt kor møje eg ska betala, å eg e beinklar te å kjefta på deg å fortella deg at dette visste eg kom te å skje å sånn går de".  Å eg la "neste kunde"' greiå ennå nærmare hennas ting, bare sånn at adle mine vare og kom oppå bånde. Å eg storkoste meg mens eg gjorde det. Der å då vel å merke, i ittetid føle eg det va tidenes mest krenkande gjerning, å vil kje vedkjennast for meg sjøl at det va eg så gjorde det. Det va unødvendigt, å skadefro. Men godt.

I helgå e det advendt. Neste vega 1. desember. Det vil altså sei at i helgå e det lov å hørra julamusikk å laga julakage, å gubba kor eg glede meg! Derimot klarte eg kje holda "Ikkje Freia julemix før 1. desember" forbudet eg nedla på vegne av meg å Astrid. Astrid trengte nok strengt tatt ikkje ha det som et forbud, men det kjentes bedre at det sko ramma någen andre åg, å at "sammen skal vi greie det", å dermed blei hu dradd med - uten protest elle klager på å ikkje bli spurt på forhånd.
Sist vega røyg det. I et øyeblikk der eg syns veldigt synd om meg sjøl for mangel på søvn å altfor møje så sko gjerst fant eg meg sjøl på vei heim med en pose. Utilregnelig i gjerningsøyeblikket, så egentle syns eg kje at eg ska holdast ansvarlige for ugjerningen. Eg drog me meg Astrid og. Men eg lagte en passelige straff for oss begge om at me ikkje konne ha 1. desember då.

Nå e de forøvrigt fullstendigt lov å gleda seg te jul! Dessuten merke eg mer å mer jo eldre eg blir at det e før jul eg synst det e jillt me jul (å nei, det har faktisk ingenting me at "julå begynne aaaaltfor tidligt så me blir lei na" å gjer). Dermed har eg fullstendigt lov av meg sjøl å gleda meg frå oktober av om så e.
Astrid glede seg og, å me blir rørt kvar gong Nille reklamen komme å ringe julen saligt inn i hjertene våre. Ein gong har me fått hørra Sissel å Odd sin julasang, bare sånn at me verkele sko få kjenne kor heldige me va så faktisk fekk hørra an en gong. Me har våre litt i tvil om det va det så blei for møje for Astrid å takla. Jaffal, ein dag hu va på vei hei, frå skulen, va u sikker at hu såg Coca Cola julelastebilen. Den frå reklamen. Det viste seg å ver ein Kolumbus buss. Ein vanlig grønn ein. Eg trur det e bra for oss adle at julen faktisk komme nå..


Kolumbus Buss

Coca Cola Christmas

tirsdag 12. oktober 2010

Dream come true..?

Folk har forskjellige interesse. Någen elske å spela fotball. Eg gjer ikkje det. Det vil sei, det e lenge si eg testa om eg elska det, men eg føle meg relativt sikker å komfortabel med at eg nok ennå ikkje gjer det. Någen elske å stå på ski, elske snø, slalom, snowboard å alt sånt. Eg gjer ikkje det. Men eg synes det e triveligt me langrennsski + 200 meter + snøfonn, sol, bål å kakao. Men eg elske ikkje ski. Eg elske å laga mad. Eg elske oppskriftsbøge, det e min sengelektyre nr 1. Eg elske når der e ryddigt. Eg elske å handla mad. Å eg elske å søga på jobba.

Sistnevnte e någe eg har gjort litt i det sista, både for å dyrka å holda kjærligheden ved like, å fordi eg e ein enkel innleid sjel i Lyse, å gjerna konne tenkt meg det mange andre så fint har - en fast jobb.
Det å ha fast jobb har mange fordela eg aldri hadde tenkt på inntil nyligt. Ein av dei tingå e lån. Dei me fast jobb får lån - det gjer ikkje dei så ikkje har fast jobb. Ikkje eg i alle fall. Det at eg innehar kredittkort e nok åg en vesentlige faktor, men det e åg under utbedring...

Itte lang tids patriotisme øvefor golfen, he eg nå gått inn i en fase der eg ikkje føle et liga sterkt forsvarsansvar for an. Eg e faktisk heilt enige når folk slenge slibrige kommentara te an. Forandringen skyldes ene å alene at an ein vakker dag eg kjørte uskyldigt avgårde plutseligt begynte å røyka. Ikkje som i "du ahr ikkje fylt vatn på meg" , som jo overhodet ikkje e unormalt, å aldeles ikkje hadde gjort meg någe.
Nei, nå va plutseligt bare heile kabinen fylt me røyg, lukt, tårene rant, å inni der såd ei livredde Bente me vinduå igjen for "der brant nok ute en plass bare, heilt sikkert." Der brant ingen plass ute. Ikkje inni heller for den saks skyld. An bare slo på røykeanlegge uten någen form for varsel elle tillatelse.

Itte det va det kje løye lenger. Eg ville ha ny bil. Eg såg øve kapitalen - å endte opp me at eg måtte nok ha bittelitt finansiell støtte frå banken. Det fekk eg kje. Ikkje fra min kjære SR-bank, å heller ikkje frå et einaste slibrigt finansbyrå du kan tenka deg. Ingen fant meg kredittverdige - å DÅ va det det gjekk opp for meg at eg ville ha en fast jobb.

Å eg har søkt. På ganske møje egentligt. Bare for det e jillt. Kæ eg har søkt på huske eg egentligt ikkje.

I dag ringte ei dama, å lurte på om eg ville komma på intervju. Hu ringte frå Risavigå - å hu forholdt seg te det som at då sko eg forstå kæ jobb det va snakk om. Normalt ville folk gjort det. Normalt ville kje folk ha søkt på så møje forskjelligt. Eg hadde ingen anelse. Desperat prøvte eg å tenka kæ i all verden der va i Risavigå så eg konne ha søkt på. Eg har aldri våre i Risavigå, så eg kom ingen vei, å damå nevnte alre någe firma elle någen som helst hint.
Eg takkte så hjerteligt for at hu ringte, å ville selvfølgele komma på intervju. Eg hadde jo venta i spenning så lenge på resultate! Hu spurte om eg visste kor "terminalen va". Terminalen..? Eg va kje heeeilt sikker, så u forklarte, å heilt mot slutten sa u at eg fant det nok uansitt, der va godt skilta, å eg såg jo "Fjordline" skilte...
Å då forsto eg det. Fjordline. Danskebåden. Minnene kom klart tebage, frå annonsen eg såg i Aftenbladet, frå gledesutbrudde eg hadde te Kjetil om at eg va jo ment to be på en danskebåd. Vel. Nå vil det visa seg, om det e det så e min skjebne. Eg meinte det jo egentle ikkje såå seriøst.. Men de e jo danskebåden!

mandag 19. juli 2010

Storbyferien 2010: Åndalsnes!

Toget e en sjarm. Toget e en arena for å bli kjent me nye folk. Toget e en genial mulighed for å få sitt heila Norge – viss du bare reise langt nok å ikkje e så kravstore te kor lenge du får sitt dei forskjellige plassene. Te helgå ska eg på togtur. Tidenes togtur. Tidenes lengste togtur. Det vil altså sei:
  • Eg får oppleva togets sjarm øve veldig lang tid.
  • Eg får sitt store dela av Norge.
  • Eg får bli kjent med mange fleire enn eg ville fått tid å mulighet te på ein kort togtur.
Eg e priviligerte! Adle ekspedisjona har jo alltid en reiseplan, et aktivitetsskjema, et opplegg – å det har min åg!
  • 22.20 fredag kveld starte eventyret frå Stavanger.
  • 05.58 lørdag morgen arrivere toget mitt Kongsberg, der eg feriere i 7 minutt før eg reise videre på ferien min.  
  • 06.05 går toget videre fra Kongsberg te Oslo S, der eg å turkameratane mine vil tilbringa nøyaktig 31 minutt. Planen e då at me ska ta en felles frokost å strekka litt på fødene – før me trekke inn i vognene igjen.
  • 08.07 forlate toget Oslo S, å sette kursen videre te Norges desiderte 3.plass på Norgestoppen innen geografi (Bare slått av Odda og Rjukan, Dalen va åg tett me i kampen om bronsen..) – nemligt Dombås!
  • 12.07 ankomme den glade gjeng Dombås stasjon, kor me har 8 minutt te disposisjon. Kafeteriaen på Dombås e jo en opplevelse, men med tanke på at en jo risikere at der fins enkelte i reisefølget som ikkje kan bevega seg fort nok (det være seg av ulike årsaker; idrettsskader, rullestolbrukere, brudd i arm eller ben, isjas, eller rett å slett bare slitasje fra et langt liv) tar me ikkje sjansen på å springa opp te kafeteriaen. I plassen benytte me heller tiå på å reflektera øve det faktum at det va på Dombås stasjon den fysste amerikaneren døde under 2. verdenskrig.
  • 12.15 må me ver ferdige å reflektera (elle fortsetta reflekteringå inne på toget), å reise videre mot siste stopp: Åndalsnes.
  • 13.49 lørdag ettermiddag. 15 tima å 29 minutt e så brått forbi. En time e satt av te avskjed, utveksling av adresser, farvelord, en siste hilsen, klemming og tårer. Kjenne eg grue meg allerede. Turkameratane mine, gogjengen!

Som du ser – det e ein opplevelse! Ein ekspedisjon uten like! Det e så fint me tog, en e kje pressa under nåtidens modernitet å effektivitet, en får TID te å kjenna på adle følelsane - å la opplevelsane synka inn!

Der e et lide aber. Når me va små blei me sendt ut på bussholdeplassen en time før bussen kom, i min fars frykt av at bussen sko komma å gå uten at me va på. Dette e tydeligvis arveligt. Eg har panikk for å ikkje rekka et tog, eller ikkje minst: at toget mitt ska gå videre uten meg ved et av togbyttene. At eg bytte meg sjøl øve på feil tog, sidde videre på toget eg sko ha bytta meg fra, elle rett å slett ikkje rekke et av togå. Eventuelt at eg sovne, å våkne for seint. Eller ikkje våkne i det heila tatt..?

For øvrig trur eg ikkje dette blir et veldig stort problem. Mange ting huske du som bedre enn det egentlig e – å det huske eg eg gjorde når eg tog nattoget Oslo – Stavanger. ”Null problem å sovna sjøl om du sidde i et rettoppnedsete". Vel, det va et problem. Det va heilt umulig. Dermed kan eg antakele slappa av med at eg vil få 15 å en halv våkne tima te rådighet. Det vil igjen sei at har våre vågen i 32 tima når eg ankomme Åndalsnes stasjon. Eg kan ikkje huska sist eg va vågen i 32 tima, men eg e sikker på at eg va i storform! Å en ska jo ta heilt av når en e på ferie!

Dessuten e det jo som å komma heim å komma te Åndalsnes, å roen vil senka seg i sjel å sinn. Om eg har våre der før? Sjølsagt. På ferie. Sikkert det året du va i Spania, eller året før jedna, når dåkke va i USA…

fredag 25. juni 2010

Jente (21) frastjålet penger fra Kirkens Nødhjelp.

Eg har aldri våre kjent for å våre økonomisk fornuftige. Eg har heller aldri gjort någe forsøk på å bli det.

Økonomisk fornuftige assosieres i håve mitt med gnien, aldri spandera, kjøba matvare så e 3,50 billigare men ikkje smage liga godt, ”ta med hjemmefra” i plassen for å kjøba, spør om kvitteringen når du he handla, kan me kje prøva å pressa adle inn i en bil, gå en lange omvei for å konna kjøba juice i den andre butikken der an e på tilbud, ta med seg gratis ting frå kor de enn e, å bytta bank å forsikringsselskab i ett sett for å spara 50 kr årlig i gebyr. Nei, eg vil heller unna meg å leva mens eg leve, så får BSU’en heller bare stå der med sine 1250 å renta seg. Må ha stege sykt snart.

Men, det betyr kje at eg ikkje tenke på det i det heila. Eg e belasta med tvangstanka om å alltid måtta betala rekningane innen fristen, å får panikk viss eg får en fornemmelse av at eg har fått en rekning eg ikkje vett om. Med jevne mellomrom for eg åg panikk om at eg ska mysta kontrollen på alt, å at det ska gå for langt. Men eg har kontrollen. På min egen måde. Alltid.

Eg e ein av dei så aldri burde hatt kredittkort. Sjølsagt har eg jo det. Men det e så absolutt ikkje av økonomiske årsake, nei, då ville det aldri falt meg inn å gå te anskaffelse av gullkortet.. En av dei positive tingå med kredittkorte e nemlig at alle reisene du betale med det får du automatisk reiseforsikring på. Å det e klart at med adle reisene eg bestille va jo kredittkorte heilt uunnværlig.

Eg har mitt heilt eget system på økonomi. Å eg e alltid mer enn konk før lønn. Denne gongen intet unntak. Det va bare det, at denne gongen hadde eg kje heile kontrollen på alt så foregjekk på kontoen. Den 1. i kvar måned e der alltid någen trekk, gebyr å sånt. Å då e eg, oppegåannes meg, alltid så lure at eg bruga opp den siste 100-lappen FØR det blir trukke. Å ja, eg føle meg sinnsjukt smarte å fornøyd når eg gjer det. Banken ane ingenting om at når dei ska ha sine penga, så e der kje mer å ta av. Lure di trill rundt. Jo, det føre jo bare te at kontoen blir overtrukken, men eg vinne for det.

Men, som sagt, denne gongen gjekk det ikkje heilt itte planen. Det e jo ein ting når det e den fysste dagen i måneden di trekke, det klare eg som regel huska, men dei andre faste trekk dagane klare eg kje heilt holda styr på. Å det va der det røyg. Tradisjonen tro va eg mandag blakke. Det vil sei eg hadde 126 kr igjen på korte, som eg brukte nøye. Is å kanelgrifla, karbonade å horn. Perfekt fullføring. Eg forsto sjøl at det ville nok ikkje gå, å krøyb te korse å lånte 400 av mor.

Tirsdagen kom, konto 1 va der itte mitt ved dei lånte 400 på. Konto 2, sparekontoen, har konstantfaktor 0,- kr. Å det rente seg merkeligt nok heller ikkje. Konto 3, kredittkortkontoen, eller lykkekontoen om du vil, va der 103,- igjen på. Det e klart at når lønna ikkje komme på ennå någen daga, konne eg valgt løsning 1; ”ta hva man har hjemme”. Et relativt kort vurderingsøyeblikk, så blei det løsning 2, ”bruk opp siste rest på akkurat det du har lyst på til middag”.

For sikkerhets skyld va eg innom nettbanken. Bare for sikkerhets skyld. Eg visste jo at dei 400 sko ver der. Sjokk. 100 kr på kontoen. Eg fekk panikk. Kæ hadde skjedd? Blitt robba? Eg trykkte meg inn – å venta i spenning. Kirkens Nødhjelp. Kirkens Nødhjelp hadde trukke bidrage sitt.

Eg kjente meg reven mellom to verdena. Eg konne jo ikkje bli sinte på kirkens nødhjelp!? Ringa å hørra om di konne sedda tebage pengane, å heller trekka det seinare i vegå..? Hørra om ikkje di konne stoppa arbeie litt – sånn at eg konne få det eg ville te middag..? Å sjølsagt åg visa min fulle forståelse te at dei jedna ikkje hadde fått akkorat det dei ville i dag.

Eg tenkte. Å tenkte. Alternative løysninga. Låne mer av mor? Uaktuelt. Ringa Inger å hørra om eg konne låna litt av henna..? Plan B. Men eg trengte ein plan A. Eg rekna litt på kæ eg trengte, å kæ det ville kosta, å kom fram te at det va mer enn dei 103 eg hadde igjen på kredittkorte. Men, eg e ein kreativ sjel. Det har seg nemlig sånn at kontoen for kreditt ikkje e så raske, elle smarte om du vil. Å eg hadde en plan. Eg kjørte ner te minibanken utføre matbutikken, å stilte meg spent i kø. Når det endelig blei min tur, stappte eg inn korte, å trykkte på uttak. 400? Tårte eg prøva meg? Nei, det konne bli for drøyt, å kæ om eg ødela den eine sjansen eg hadde nå. 200. Kode. Venter. Pengane kom! Eg hadde lurt di trill rundt! Mine 103 krone hadde blitt te 200! Lykkelige som ein nyfrelste vandra eg inn i butikken. For ein fantastiske dag!

Onsdag søkte eg opp forbrukslån på SR-Bank, det som hadde den fina øveskriftå ”Trenger du cash?”. Det traff meg så bra. Eg følte di talte direkte te meg. Dessverre måtte du låna litt mer enn det eg ville, så eg tog ikkje imod. Derimot sendte eg en mail te vennene mine på Entercard å lurte på om eg konne øga kredittgrenså te 15000. I dag fekk eg svar, eg fekk lov. Di e så omtenksomme! Eg vil mesten kalla di mine nærmaste!

Dessuten e 15 000 perfekt. Det e akkorat sånn at eg te enhver tid he roen. Å te høsten får eg ennå mer roen.

Å for dei urolige sjelers beroligelse: Slapp av, alt eg har hatt på avbetaling e ferdig. Systeme mitt e i sin skjønneste orden.

tirsdag 22. juni 2010

Akutt lyst på rugbrød!

Det e atter bestemt. Et sunnare å visstnok ”bedre” liv. Her e det viktig at adle skeptikara merke seg at det e på sikt et bedre liv. Å den sikten e lange. Eg har ennå aldri nådd an, men denne gongen ska det skje.
Eg ska begynna å jogga. Der e nok av andre ting eg bør slutta me, å bør begynna me åg, men alt har sin tid. Legg merke te BØR. Eg e nemligt fullstendigt klar øve at eg å adle andre BØR ver sunne. At me BØR trena, BØR eda sunt, BØR slutta å røyga, å BØR ha et minimalt inntak av usunn mat. Det e bare det at alt me BØR har en negative ladning.

Men, ikkje denne gongen. Nei. Denne gongen e de ei Bente full av positivitet, overstrømmande av energi å beinklar for..jogging! Eg har øvt meg på stilleståaennes jogging, jogging på stedet. På stila, teknikka, fotarbeid å utstrekkingsøvesla. Det e dei eg glede meg mest te. Å det går jysla godt syns eg sjøl.

Der e nemlig en vesentlige forskjell på å jogga i Stavanger å å jogga på Gilja. Når du jogge på Gilja trenge du nemlig ikkje gå så langt før du får jogga i fred, menneskefritt.

I Stavanger e det kje så lett. Eg ville blitt sleden bare av turen av å jogga vekk te der eg faktisk sko jogga. Så, alternativ nr 2 e løysningå. Øva seg på jogging inne – for så å ta joggingå et steg videre – ut. En ska ikkje bli skuffa øve seg sjøl om en alre komme seg ut. Det e en store prøvelse, en kamp, en utfordring uten like, å e du ein av dei så aldri kom deg ut, så ska du ikkje skamma deg øve de. Du va heilt sikkert jysla god på innejogging.

Fundere på å bestilla meg hot pants, treningssinglet så puste å startnummer åg. Muligens et par joggesko. Slippersane e jo allværs- å alle anledningssko, men jogging innebære jo møje slitasje, å det vil eg helst spara badeskonå mine for.

Personligt e eg medfødt en skepsis te idretten – sjøl om eg vett det e en fine ting. Å eg tåre faktisk påstå at bag 90% av adle krykketilfelle e der en sport. Å det e en fryktele høge prosentandel. Å det e sagt at idretten drebe fleire enn trafikken. På den andra siå trur eg veldig få av di skyldes akkorat jogging, så eg innser sjøl at de e kje vits å bruka det som grunn for å ikkje jogga.

Men, på et forunderlig vis så glede eg meg litt. Eg glede meg te å hørra høge musikk på mp3en, å jogge stilmessigt ud frå sangen. Eg ser for meg ”One Love” i joggestil blir någe a la ”De tre små agentan”, mens ”Warriors of the world united” i joggestil vil bygga seg voldsomt opp i en mektige joggestil. Gubba eg blir joggehelten på hinna. Ska någen forklara kem eg e, så blir det frå nå av: ”Bente, det e jo hu så jogge ”Han går ved min side” så bra.”

For ei stund si gleda eg meg te å trena Zumba åg. Eg va oppriktig sikker på at eg kom te å klara det. Å det hadde eg jo hadde det kje våre te utlån. Men det e klart at når en har familiemedlemma som så absolutt åg burde trena, så kan en kje ant enn å låna vekk treningsutstyre sitt te der behove e styst. Å det viktigaste når en ska bedriva sport e jo utstyre. Å utstyre har eg. Til å me filma te utstyre.

Eg har egentle alltid våre høgt oppe, alltid klar, å full av energi. Heilt te nå. Nå e eg inni det som begynne å bli en fryktele lange pause frå det vanliga livet.

Eg e konstant trøtte, sjeldent ude på någe – å når eg for en gongs skyld e ude på någe så begynne ”Nei, ska bli godt å komma heim å slappa av itte alt dett, hæ” fryktele tidligt.

E der besøk kan du ver sikker på at eg sovne. Å aller helst snorke – å våkne opp på sofanen udpå morgenen. Kæti blei de vanligt at gjestene gjekk før verten har takka for besøket, at di kom, å ønska di vel heim..? Kan en bare vandra heim som en vil uden någe som helst hensyn te vertskapet nå..?

Men, den tid er snart forbi. På mandag e det ferie. FERIE! Det e heilt magisk det. Eg har absolutt ingen planlagte plana, usedvanlig nok, alt blir der å då. Målsettingen e ny soverekord, å en Sverige/Danmarkstur. De versta e at eg bekymre meg for at eg e ødelagt. Eg har stått opp tidlig mange helge nå, å kæ om eg ikkje evne å sova te 4 lenger? Kæ om eg har mysta heile meg sjøl..? Koss ska eg då få toge igjen å samla opp ny søvn..?

Danskebåden. Speleautomat. Toblerone. Tivoli. Mcflurry med dobbel nonstop. Stratosfigur. Badesko. Ferie. Kjøretur i Norge. Hotell. Barnadrink i baren. Rasteplass. Kaffi. Fisking. Båd. Solbrille. Grilldress. Sommerkler. Roadtrip. Sørlanne. UL. Joggetur.
 
...Nei, der ser du, det skurre uansitt kor en prøve å lura det inn..det hørre kje te blant dei gode ordå på en måde..




tirsdag 6. april 2010

Baconpølse!

Ferie e deiligt. Eg har aldri våre i tvil - men får det bekrefte gong itte gong - det e magisk! Men, som fornuftigheden eg e, så innser eg jo at feriefølelsen ville kje våre den same viss me ikkje jobba før - å gjerna åg ittepå.

Men, både helge å feria har en siste dag - søndagen. Det e jo ikkje allti en ferie slutte på en søndag, men siste dagen får uansitt en søndagsfølelse øve seg, så det har ingen betydning kæ dag det e. Denne dagen e dømt te å få en dårlige følelse øve seg. Du vett at det e siste dagen, å dermed e det umuligt å nyda an fullstendigt - å du gjer kæ som helst for at an aldri ska ta slutt (aller helst aldri begynna), å glømma at det e den dagen.

Nettopp det gjorde eg igår. Det psykiske presse me "jobb imårå, eg må heim" tvangstankane begynte relativt tidligt, men når eg endeligt kom meg heim ville eg jo ikkje legga meg.
Itte lang vurdering kæ kvalitetsserie eg sko ta for meg, endte valget på One Tree Hill. En dyp, meningsfylt, livstro serie som kvar å ein kan kjenna seg igjen i å liksågreit konne spelt hovedrollen i sjøl. Peyton kan du ikkje spela - for det e meg.

Men, en serie kreve åg proviant. Du blir sleden å forbrenne energi ved å leva deg nok inn i seria - å må ha påfyll. Itte mange helligdaga e det begrensa kor møje innbydande påfyll du har liggane, någe så gjorde at eg endte opp me nonstop. Stussligt? Ja.
Te tross for at eg jo til enhver tid har fullstendigt kontroll på kæ eg har i kjøleskapet å kæ eg ikkje har (e kje så vanskeligt når det e ein å same person så både handle inn å ede opp), så gjekk eg for å sjekka kjøleskapet. Å der låg di. Baconpølsene.

Når eg grille så e eg en enkel sjel. Det e eg stort sett når det gjelde det mesta i livet, men me grilling spesielt. Standard heilt plain grillpølsa me lompa å gjerna sprøstekt løg (men slettes ikkje någe krav) - så e eg fornøyd.

I påsken va me på hyttetur - å då va planen grilling. I den anledning blei det handla inn grillmad, men det blei aldri någen grilling å maden blei brakt heim igjen å havna sjå meg.
Om eg så hadde våre i tvil, så va det heilt klart at det va ikkje eg så hadde stått for innkjøp av grillmad. Nope - de va ein så visste kæ an ville ha på grillen. Å han ville tydeligvis ha hatt baconpølse. Baconpølse med ost - eller som det så fint sto på pakken "Pølser med biter av bacon og ost". Han her hadde garantert ikkje blitt fornøyd me ei standard grillpølsa. Men, poenget, eg va nå innehaver av desse baconpølsene.

Pølse med både bacon å ost e jo dømt te å inneholda møje energi - å det va jo det eg va på utkikk itte. Det å tidsfordriv å en unnskyldning for meg sjøl te kæforr eg konne sidda oppe lenger - eg sko jo ha kveldsmad.
På kvellane når du egentle sko våre i seng skjer det, i alle fall me meg, at eg e ei levande søppelbøtta for alt eg har i kjøleskabe så eg konne tenkt meg å bli kvitt. Hiva de? Nei, nei, uaktuelt. Baconpølse frista meg overhodet ikkje, men av nysgjerrighed testa eg det ud. Pølsebrød hadde eg ikkje - å eg va jo overhodet heller ikkje sulten, så eg nøyde meg me pølse. Kun pølse - me kniv å gaffel.
Pølsene va heilt OK dei, men eg holde meg ennå te simple grillpølse me lompe.

Maden va fortært, å baconet å osten hadde gitt meg ny energi. Årvåken, vill å gal gjorde eg dermed någe eg aldri gjer - loggde på facebook chatten. Å der va me samla. Gjengen av folk så e våkna hall 2 ein mandagskveld. Kremen - med andre ord. Å det va fysst nå det gjekk opp for meg at eg va tragiske.
Det at eg såd aleina me nonstop, one tree hill å baconpølse konne eg bortforklara med "du så makte så møje å har så mange utfordringa å balla i luftå va det vel unt ei baconpølsa", men chatten va det verre med. Ein av dei så tog kontakt gjekk nemligt rett på nedverdigingå.


  • "Du e singel, e du kje?". Standarden for: Seie du ja e du tragiske - å spørsmåle ose av et forutinntatt svar. An va kje litt spent på svare en gong.

  • "He du någen prosjekt på gang?" Burde eg ha mange prosjekt på gang..? Drive folk å prosjektere bag ryggen min?

  • "Eg he ein te deg, du vil liga an, gira?" Haste det sånn? Har eg dårlige tid? Burde eg hatt panikk? Nå eller aldri? Siste mulighed før eg e dømt te å enda opp på pensjonat å "vi reiser alene" samenhenga? E det någe galt i det..? E kje de triveligt det jedna, på danskebåden me ei baconpølsa i håndå, bukså oppi sokkane, treningsjakke, slippersa/badesko å magataskå..? Eg e der - lett!

mandag 15. mars 2010

Love Walked In!

Någen drømme om å treffa Neil Young, Leonard Cohen, elle Elvis Presley. Drømme du ennå om å møda sistnevnte må eg dessverre skuffa deg å sei at det toge har nok gått...

Lørdag va eg på Rema. Å mens eg va midt i min "bip, bip, bib, frukt på vektå + kode + enter, bip" verden, så dukkte an plutsele opp. Sto rett framføre meg. Min helt. Min "tenk om eg hadde truffe på an en dag - kæ hadde eg gjort då tru". For det e jo sånn du (bare eg?) lure på. Koss reagere du på heilt urealistiske ting. Ting du tenke - men ikkje e i stand te å forutse rekasjonen på..?

Det va ikkje Neil Young - å heller ikkje Cohen. Dei benytte seg visstnok av Coop bransjen - å det e jo forståeligt det. Sjøl om eg trur me hadde funne tonen me åg!

Nei, det va mannen me store M. Steinar Lyse.
Ikkje ta de ille opp Schreiner, men eg å du e jo på mellinga me enaen me - det e jo på et heilt aent nivå.

An sko kje ha så møje - så det gjekk relativt fort å slå det inn - eg hadde korte vurderingstid me koss i all verden eg sko takla dette her - før eg slo meg te ro me "heilt roligt Bente, heeeilt roligt. Han e kunde - han e privatperson ude å handle. Åpne du munnen komme du garantert te å freaka an du å ødelegga det magiska øyeblikke."

Så, eg va rolige. Å eg smilte. Eg smilte sinnsjukt. Ikkje som i "et høfligt smil te kunden - positiv innstilling i jobben" smil, nei, absolutt ikkje, men et "eg e så forelska det boble øve inni meg å snart klare eg kje la ver å le".

Å eg klarte kje holla meg heller. Eg såg litt vekk mens an drog korte, før eg begynte å le litt hallpinlige å kjente eg blei varme - någe eg veldig sjelden blir. Flaue alså - ikkje varme - det blir eg nemligt veldig ofta. Å då va det jo gjort. Eg konne velga om eg ville la an beholda inntrykke an må ha fått av kassadamå som mistenkeligt gla å trolig påvirka av et eller aent (der fins grense for kor gla du kan ver av å sidda i en remakasse å at det virke sannsynligt) - elle eg konne gjer et forsøk på å forklara meg. Siste valgmulighed kom åg med den goden at eg faktisk ville få snakka me an, å kem visste om eg någen gong ville fått sjansen te det igjen? Du holde kje på å kræsja med Jimmy Page på gadå kvar dag - jer du vel? Viss du gjer det vil eg gjerna veda kæ gada du bur i i tilfelle.

Så - eg såg sjansen min gjekk mod slutten å an va snart klar te å gå - det va nå elle aldri.
Bente: "Eg sko lada så eg ikkje kjente deg igjen men det e ødelagt uansitt. Digge deg - magiske revya!"
Steinar: Småler litt. "Seie du det, det va jammen kjekt å hørra!"

Vurderte å sei at far min hadde gått i klasse me an - så an fekk sjansen te å sei "Seie du det - stiligt! E du datter ans Stein alså, du må hilsa an - dåkk må bare komma på kaffi ein dag, hadde vært kjekt!" For det e eg sikker på an benytta anledningen te å sagt.

Men, eg valgte å la ver - av den grunn at eg va litt usikker på om det va han an gjekk i klasse me, eller Dag - å va det feil risikerte eg å ødelegga heile gostemninga så fylte kasseområdet på Remaen.

Samtalen varte kje så møje lenger før det va utveksling av avskjed. Så fortsatte eg me neste kunde, å konsentrerte meg om å roa meg ner itte det stora så hadde skjedd. Dei andre kundane så hadde fått me seg episoden smilte å va veldigt forståelige te at eg va litt anspent dei neste minuttå.

Sånn i ittetid ser eg jo at eg burde benytta anledningen te å komma me et "Ittenavne ditt e Lyse - eg jobbe i Lyse" ordspill. Fått litt "du å eg me hadde gjort oss i lag på scenen, hæ" stemning.

Di seie vennskab vare evig - å at en ikkje trenge ha kjent någen lenge for å kalla di venna. Eg e så enige.

onsdag 3. mars 2010

Klar. Ferdig. Gå!

Stafett har eg aldri våre fan av. Stafett blei min stysste frykt itte eg runda 13, å oppdagte at de heila va lureri. Dels åg det at eg ikkje lenger va raskast. (Av kem..? Vel, tru de eller ei, men eg va faktisk ganske raske!)

Tidligare drog eg titt å ofta fram at eg sprang 60meteren på 11 blank - me heilt modsatte reaksjona enn forventa. Folk fatta kje at eg ikkje kom i mål før. Greit nok eg ikkje va så sporty men eg burde nå klara spurta 60 meter på kortare tid?!
Itte det har eg justert litt på prestasjonane. 11 blank har blitt te 7 blank, å 60 meter har blitt te jaffal 100 meter. Ska kje sjå vekk frå at me hadde 200meters bane heller på Dirdal Skule. Det viktigaste e at di forstår eg va raske - at eg va Giljas Usain Bolt - å at eg kan legga te "blank" itte tiå mi.

Men - stafetten. Det gjorde meg ingenting å taba, eg e innbefatta, komfortabel å ikkje minst vant me det. Men, heile stafettopplegge, forbredelsane å stemningå skapte en frykt i meg. Akkurat så tannlegen. Der skjer ting rundt deg du ikkje har kontroll på - du har tid å grua deg, å du forstår kje heilt kæ så faktisk skjer. Stemningen e bare opphausa å ude av kontroll.
Stemningå bør aldri komma ud av kontroll - stemning ska kun foregå under kontrollerte omstendigheda - i komfortable situasjona.

Tross mitt hat mod stafetta - av å te dukke der opp en stafettånd i meg åg. Spiriten eg sko hatt gjønå videregående (i plassen for min: "Eg drive egentle ikkje me springing eg. Ikkje på hobbybasis en gong.") komme te sin urett med jevne mellomrom - dog i en litt aen setting:
Eding. Mest muligt - på kortast muligt tid. Oftast sødsage - resta, elle populært kallt "bånnsoggel".

Eg vettkje kor logikken i det komme i frå, eg vett an e der, men eg har ennå te gode å finna an. Det inntreffe når du har passert metthedsgrenså - å alligavel åpne en nye pose me et elle aent.
Antagele någe psykisk - plutsele e eg bare midt i en konkurranse der eg får eda så langt eg komme før "tiå e ude". Der e alre någen konkrete tidsramma. Då konne du jo risikert du "ikkje blei ferdige"..

Tiå du har på deg e enkelt å greit tiå det går te du komme te deg sjøl igjen - å trer tebage i normalen. For sjøl når du e i denne transen, så vett du at du e heilt idiot. Men du tenke ikkje på det, du bare udnytte situasjonen av å ver gal - for du vett det kan enda kæti som helst.

Det inntreffe åg me smågodt. Du e hallveis i posen når du innser at du e mette - eller at resten ikkje ser så godt ud. Då skjer de - du bikke øve, tar ein ting te - å så e de gjort.
Den eine tingen avgjer om du ska eda heile posen - pressa i deg heilt te siste biten uden någen som helst form for nytelse. Alt av den enkle grunn at du tog ein ting ekstra - å då kan du jo; "Liksågrett eda opp heile posen. Skaden e jo alligavel skjedd." E jo kje vits å bare hiva an heller…å adle vett jo at smågodt ska edast same dagen - de e aldri de sama å ta fram ikkje nyplukka smågodt.

Så sidde du der. Kvalm. Tilbake til normalen. Ute av stand te å forstå kor meiningå me de du akkorat har gjort va. Men du vant jo. For du klarte det, gjorde du kje vel..?

lørdag 27. februar 2010

Uncomfortably Numb

Si me fysst e fryktele ukomfortable nå, tar me stege inn i den ytterste ukomfortable sonen. Bare ordet ose av uvelvilje, trossing av grense, å et ytterst overtramp av intimgrense - klemming.

Folk har ulige grense både når det gjelde klemming å så mangt ellers. Personligt e eg ingen fan av klemming. Det har sikkert møje me vane å jer åg, men eg syns heile klemprosessen e relativt unødvendige.

De å trykka seg sjøl innte någen, oppleve eg ikkje som digg, men snarare tvert imod - en lide fristande handling så av å te påkreves deg.

Någen folk klemme veldig møje, å det ose av "ska kje møje te før eg gir deg en klem nei" å en forunderlige lykke å kjærlighed. Dei må du passa deg for. Unngå di for alt di e verdt. Hold gjerna någe i hendene, elle jer deg litt funksjonshemma (på hvilket tenkelig vis som helst), sånn at det komme tydeligt fram at det å klemma deg e praktisk umuligt å fysisk vondt for deg.

Samtidig - eg vil kje sei at eg som anti klemmaren eg e, har et iskaldt hjerta å nada kjærlighed. Nei, eg bare foretrekke de ikje. Det får ver enten eller, enten mer eller mindre - ingen mellomting. De vil muligens ver å foretrekka at du går for et håndtrykk, evetuelt rett på åpningshilsen - i dei aller fleste tilfelle i alle fall. Folk på gadå å randoms du snakke me e oftast ikkje mottakelige for at du går for någe drøyare enn en klem..merkeligt de der..kor blei de av peace, love and freedom..?

Det versta med heile klemmingå, e problemstillingen klem - ikkje klem..? For sånne situasjona oppstår, sjøl om di aldri burde det. Situasjonen der eine parten tenke "klem", å andre parten tenke "ikkje klem". Det resultere i en fryktele pinlige situasjon. De blir en blanding av løs klem/fast klem, ofta me litt klønete bevegelsa (någe så jo e logisk me tanke på at i det dåkk gjekk mod kvarandre fysisk la kroppen te rette for om dåkk sko klemma elle ikkje), å alltid ittefulgt av en pinlig stemning som ofte prege heila treffe.

Av å te blir jedna kje klemmen igangsatt heller, men du får en heilt klare fornemmelse om at du drepte klemmen. At du me din fiendtlige holdning å heilt klare sperra drepte kjærligheden modparten va klar te å sjenka deg. De føles heller ikkje bra - å du får en samvittighetsfølelse om at nå må du i alle fall visa at du va sykt gla for å treffa den andre for å jer opp for deg. Å tru ikkje de ordne seg neste gong - når du strene beinklar for en skikkele go'klem avgåre, då går han for håndtrykk. Selvfølgele.

Eg lige det ikkje, men ærlige bør en jo jaffal ha et ønske om å ver, å i enkelte tilfelle gjerna prøva å ver åg. Det hende eg klemme. Å de hende eg syns de "passe". Men de e sjelden. Mesten alre. Å då ska de ver en impulsive "kødde du me meg kæ jer du HER?" klem.

Å någen folk "passe" de å klemma. Nå tenke du jedna "nåh, familien" - gløm de. Me klemme kje i vår familie.

Ved dei sjeldne anledningane (som graviditet/fødsel, bryllup å forlovelse, sistnevnte har eg faktisk klart unngått å gitt klem ved) me faktisk MÅ gje klem, så grue eg meg faktisk på forhånd. Når eg kjøre i min champagnefarga golf avgårde te sygehuse å ska hilsa på den siste ankomne te familien, så grue eg meg te klemmen. Eg kan kje for de - de føles ikkje naturligt i de heila i de eg lene meg mod modparten e febrilsk prøve å skjula at "ja dette blir ukomfortabelt."

Nå har eg brukt orde for møje kjenne eg. Ordet klem har blitt ennå mer ekkelt enn de allerede va. Nei, gje meg et håndtrykk!

torsdag 25. februar 2010

Den Ukomfortable Sonen

Du når et punkt i live der du kjenne at "Det e nok, eg e ferige." Du kjenne rett å slett nok folk, å har nok venna - eller jedna helle bekjente. Det trenge kje nødvendigvis ver det at du har så mange heller - men det faktum at du må igjønå "bli kjent prosessen" me dei susanne spørsmålå:

- Kæ du drive me då?
- Kor du e fra?
- Bur du her eller..? (Jo, det minne om de oppforbi, men i en desperat bli-kjent-situasjon e en overintressert i både opprinnelig å nåværende geografisk befinnelse)
- Kor du har gått på skule? Å kæ gjekk du på..?
- Trives du her?
- Planane framøve då..?
- 16-17 "jaja", "kult då" , "konge"
- "Jaja, nei, men eg må sjå kor di blei av dei der, men me snakkes sikkert, koseligt å treffa deg!"

Ofta stoppe det opp sjå meg me kor di e frå. For når eg hørre at dei e frå Oslo elle Bergen, så vett jo eg i mitt stille sinn at:
"Hey, eg kjenne jo åg folk der", å sedde i gang en utspørring om di kjenne någen av dei så eg vett kem e. Nå e det jo eingong sånn at svært mange har bekjente i ein storby, å det ska ofta litt te at de klaffe me tilfedighedane, men det har hendt. Oppte fleire gonge trur eg..

Men, konklusjonen; Eg e ferige. Enorme mengda me folk å potensielle nye bekjente tiltrekke meg kje lenger - av den enkle grunn at eg vett den ukomfortable fasen me må igjønå. Det e som å velga mødlå to onde:

1. Faktisk pina seg sjøl jønå pinlige "me vett begge at ingen egentle lure på desse spørsmålå" samtala
2. Ikje bli kjent me fleire, å satsa alt på at dei eg har blitt kjent me ikje dumpe meg å at eg klare meg live ud bekjentmessigt sett

Å av dei to føles det skremmande mer tiltrekkande ud me løysning 2. Fins der kje en regel om at familien e uansitt plikta te å snakka me deg en gong i vegå..? Då bør eg jo konna få et kurant liv i alle fall - om ikje hypersosialt…

Men, der fins i alle fall et unntak. Någen folk finne du tonen me me ein gong - å bli kjent spørsmålå dukke opp lenge itte, når du faktisk lure på det, å det ikje e av påtvungne årsaga.

Strengt tatt må en jo ikje ta for seg dei standard spørsmålå heller, men då har en jo jaffal litt grunnlag for kæ bås en ska sedda folk i - å de e jo greit å systematisera ting litt, e de kje vel..?

fredag 19. februar 2010

I wanna go home...!

Dagens visdomsord te deg så åg e i få orden på økonomien fasen: Roter låningå. Bytt på kem du låne av for kvar gong - sånn at ingen har kontroll å de virke som du bare låne penga en sjelden gong. Lån gjerna av ein for å betala tebage ein aen, sånn at du ikje låne for lenge å allti har lånemulighed. Be åg svært gjerna om å få feriepenga i mars. Gubba, de ska bli skjønt me ferie!

Hadde mine foreldre oppdratt meg me livsvisdommen "Dø lykkelig med oppbrukt kapital" så ville eg våre tidenes mest pliktoppfyllande datter. Nå har jo verken mor elle far våre så veldige på at eg ikje må bruga penga å spara alt heller, sjøl om eg tidlig blei "tipsa" at både advokat å dyrlege va fine yrke, me ei heilt kurante lønn. Men eg vett at innerst inne, så hadde di et håb, en drøm di meste kje tårte tenke konne oppfyllast en gong. ...Rema…

Eg har allerede utvikla favorittkunde-prinsippe. Per nå har eg en favoritt-favorittkunde, å andre favoritt kunda. Den totale favoritten e en mannlig 40-50 åring me langt hår, å så allti smile å e gla. Å eg digge an! Så langt har an våre innom kvar dag eg he våre, å eg mistenke at han lide av sama syndrom som meg - at an simpelthen elske de å gå i madbutikka. An klare jedna rett å slett ikje la ver å smila når Remadørene går opp for an, å an entre himmelen. Me hadde passt godt i lag eg å han. Så konne me bare gått på madbutikk itte madbutikk, å reist på bilferie te sverige å danmark. Eg trur eg ska laga en livsreiseruteplan å legga fram for an neste gong eg treffe an.
An kan jo kje sei nei...

Eg vett kje koss de e me dåkke, men eg føle av å te et press te å lengta heim. For all del, de e jilja i mitt hjerta ennå, å når "My Hometown" me Bruce Springsteen går, så e de Jilja så e i musikkvideoen. Normalt sett kjenne du jo at "nå e de lenge si eg he våre heima, elle truffe familien" når du he våre vekke ei stonn. Men, de e her probleme komme. Eg når kje å komma te de punkte mødlå kvar gong eg får spørsmåle
"Nå lengte du vel heim vel...?"
"Nå e de lenge si du he våre heima, e de kje vel...?"
"Ska bli godt å komma heim snart nå tenke eg...?"
"Må ver jillt me en tur heim nå når de e så lenge si vel..?"

For all del, eg lengte fort heim, å e heimakjære. Tingen e bare de at når desse små trivielle spørsmålå dukke opp så lide sjeldent så di jer, så rekke eg kje å tenke "fytti nå vil eg heim", men mer "oi, nå burde eg jo låge for døden me heimlengsel". Men te dåkke (me ei i teten..) så føle dåkke troffne har eg et behov for å sei at:
- Jo, eg lengte heim. Å jo, de e jillt me en tur heim!

Å for all del sedde eg pris på de, å de ville jo våre trist om eg alre hørrte någe. (Tenk at der jedna finst folk så ikje blir ittespurt om heimtur fleire gonge i vegå..vil kje tenka de en gong..) Å de e ikje kritikk i de heila, de va mer et;
"eg lengte heim sjøl om eg jedna kje lar lengselen ta øvehånd å reise heim så ofta så de tydeligvis ville våre naturligt at eg jor.."

tirsdag 16. februar 2010

Lookin' Out My Back Door..!

Vel, de nærme seg et år si sist. Et år fullt av utviklinga, forbedringa, utnyttelse av eget skyhøyt potensial på alle område, forbedring av de få ting så ikje allerede va perfekt, ergo: Eg har nådd status: Fullkommen. Eg e idealet på et vellykka, fornuftig, gjennomtenkt menneske, i en enkel sjels innpakning.

De e sagt at kjærligheden består åg i å ofra, å de har eg fått erfara. Eg har avlagt et kjærlighedens offer i å legga te sies min hengivenhed te trevaren, å flytta te Stavanger å begynt i Lyse. Pass deg elle så kutte eg strømmen.
Eg e usikker om eg faktisk har såpass makt, elle kan klussa de så te at eg e kapabel te å føra te strømløshed hos folket, men de e en fine trussel om ikje ant.

De e en heilt aen tilværelse. De så før va på me motörhead, treningsboksa stappa oppi sokka, øyreklokke å vernesko, e nå blitt kontorkler, stilongs (riktignok fremdeles stappa i sokkane) å ikje vernesko (dog uden hæla, får ver grense..)

De e kje heilt de sama me by så lokalmiljø. I lokalmiljø stole me på kvarandre å vandre ud å inn så du vil. Her e de låsekort. Å låsekorte får du ikje før du har våre ei lidå stonn å di stole litt på deg. Som nyansatt ikje-innehaver av låsekort, e verden full av utfordringa. Du komme ud, men ikje inn.
Eg har allti foretrukke å komma inn. Inne kan eg godt ver uden å komma ud, men i vinterstiå foretrekke eg ikje de modsatta. I min fase uden låsekort blei eg ofte ståanne ude. Ofta tynt kledd.

En dag eg utforska den store verden å tog turen ud, blei eg ståanne nærmare en halltime (nei, så lenge va de ikje, men tiå i jobbperspektiv virke allti lenger, så de rettferdiggjør tidsbegrebe mitt..) i tskjorta å venta på at någen sko få ideen om "hey, hu nya, hu kan kje ver udelåst?". Ingen fekk ideen. Eller di brydde seg ikje. Eg velge å tru de fyssta. Då va e bare om åjer å springa ront adle bygningane, å leida itte en vei inn. De føltes te slutt som eg va me i Mission Impossible, bare uden musikken. Hadde de kje våre for eg va andpusten av joggingå, sko eg nynnt theme frå filmen åg, men de lod seg kje jer på de tidspunkte. Mission possible. Eg kom meg inn. Men de tog lang tid før eg klarte øvegå frykten å gå du igjen. Nå har eg fått låsekort, å benytta mesteparten av dagane på å gå ud å inn - bare fordi jeg kan.

I blant går menneske på små å store smella. I kæ grad eg kan gje vidunderverke meg menneskelige egenskabe e jo usikkert, men frå ti te aen jer eg små feilskjær bare for å fremstå mer humane å på nivå me resten av menneskeheden.
Ein av dei minimale feilberekningane he ført te en utvidelse av min sosiale krets - i form av ekstrajobb på Rema. De at den matematiske tilstanden har nådd - 10 000 - 4000 - 2000 - 400 - rekninga har hatt svært liden innvirkning på beslutningen. Eg e ganske enkelt bare for å bli kjent me flest muligt her i byen.
Eg e en fryktele enkel sjel så ikje jer avkall på mine prioriterte vana bare for alt tilseie eg bør. Å kem trenge vel feriepengane i sommar, når en faktisk kan få di udbetalt i mars??

"Rundt hvert hjørne ligger en uoppdaget dagligvarebutikk du ennå ikke har vært innom. Grip dagen. Gå inn."