Eg e kje førti. Å eg e kje mann.

"Eg e førti, eg e mann, eg har reist i mange land.
Eg har levt mitt eget liv, aldri stokke folk me kniv.
Eg kan sykla, eg kan gå. Spis'opp maden, når eg må.
Eg har armar, eg har bein, gjekk på skolen me an Svein.
Eg har håve oppå her, beinå mine, di e der.
Å to armar, der å der, å to auer, begge ser.
Eg e mann. Eg e Mann. Eg e M.A.N.N - MANN!"

Når eg hørre Steinar Lyse synga den sangen, så synge eg åg me av heila mitt hjerta å all mi sjel, te tross for at ikje alt i teksten viare passe liga godt. Å mens eg synge ønske eg at eg åg va 40 å mann! Just for the records, nei, eg trur kje eg sko våre gutt elle någe som helst i den retningen!



I ferien snur eg totalt døgnrytmen. Eg legge meg i 5 tiå, å søve te 5 tiå, å eg nyde de! I desse daga e dei nattlige syslene å sjå One Tree Hill, sesong 5. Å de e løye me de, jo mer eg ser, jo seinare de blir, å jo trøttare eg blir - dess mer emosjonelle blir eg. Eg grine mer å mer, blir mer å mer rørte, å samenlingne meg sjøl me alt å adle. De føre te at når skuespelarane går jønå någe trist, så identifisere eg meg me di å tenke "eg åg, eg forstår deg", å grine då naturlig nok ennå mer.
Eg e farlige sånne gonge. Har brent meg på de før, eg blir så følelseslada at eg lett kan få behov for å fortella folk at eg e glae i di, å tenke at "tenk om den å den dør å eg ikje får sagt de". Å så skjems eg dagen itte. Gubba så eg skjems.
Derfor har eg lert at de e då eg ska legga meg, å at nok e nok.



Bloggen har forøvrigt motatt klage. For andre gong. Same klagen begge gongene:
"For få bilde mødlå alt lesingå".

Vel, eg tolke den "anonyme" klagen som et skrig itte oppmerksomhed, å har derfor valgt å legga ud bilde av en "tilfeldig" valgt person mødlå avsnittå. God lesning!

Gratulera!!

Julaftå (elle, då me fekk eveda de jaffal) blei denne karen...




...å denne jentå...



..forlovte! Redaksjonen gratulerer!!! Konge! Og vi ønsker lykke til med eventuelle fremtidige munn/kjeveproblemer!

Fine Dag

I helgå har me våre på hyttetur. Gu kor kjekt de va. Me unntak av turen opp å turen ner va rett å slett helgå ultimate!

Eventyre starta på mega på ålgår, der dei andre fant diverse mindre livsviktige dagligvare, mens eg fekk lov å fylla en svere smågodtpose me øve en kilo KUN stratosfigura. Å glede stor, ingenting konne ødelegga helgå!
Så kjørte me. Guttane for seg, å eg å Helene i golfen. Å de heila gjekk jysla godt ei stonn.

Men, så e de de, at av å te bestemme bilen min seg for å ta de fryyyktele roligt, å då spesielt i oppøvebakka. De går liksom bare seinare å seinare, te an omsider daue fullstendigt. Å på veien te Kvinesdal e der ein del bakka...
Usedvanligt møje eksos komme der åg, någe så førte te at dei bag ikje konne ha vinduå litt på gløtt en gong av fare for co2forgiftning.

Men, de gjekk sakte og usikkert på glattå oppijønå. Å me unntak av en liden test (slapp av, såvidt atti) av kor stødige autovernå (di holdt åsse fryktele godt!) i en krappe sving va, någe som førte te at helene holdt på å knekka seg å eg va på grining, kom me trygt fram.

Sjølve hytteturen va jysla både jille å vellykka, så de e jo totalt uintressang lesning for dåkke. "Hjemme alene", "Jul på Fredrikssons Fabrikk", "Rogalatter 2", speling, ribba å pinnakjød, storhandel i Lyngdal å cøxing. Redaktøren va meget fornøyd med den utvalgte filmansvarlige.

Så va de ner igjen. Me fant fort ud at me hadde glømt en jakke, men tog kje de så tungt, å snigla åsse avgåre viare. Som seg hør å bør kjørte me i tog me bilane, sjølsagt me åsse i tet, si de va begrensa kor fort me te tider konne kjøra. Ittekvart blei der fleire å fleire vogne på toge, å ja, kall de gjerna en liden kø bag åsse øve fjedle.

Så, himmel på jord, me va øve fjedle å ei lange sletta låg framføre åsse å vårt formidable kjøretøy. Å me blei endele mint på koss de va å kjøra øve 60! Følte jo me føyg avgårde, å va i en total lykkerus!
En liden kilometer varte den rusen, så va de gjort. Der sto an, å vinkte åsse inn. Me så hadde kjørt fleire tima i 50, hatt lange kø bag åsse, tynt nødblinken, å blitt forbikjørte gong på gong.
3000 i bod, en prikk å et surt "du trenge kje takka meg" på egersundsdialekt, itte et høfligt "tusen takk" frå meg. Alre likt Egersund. Ikje dialektå, ikje byen, ingenting, å nå har eg så absolutt ingen intensjona om å je slepp på den holdningen.

Men, for all del, der va nå et hjerta i han åg. Fekk venta te nyåre me å betala, "si de va jul å alt". For en sjarmør. Å eg slengte tebage at psj, de va kje problem. Imårå ska BSU'en tømmas, å sannsynligvis alre fyllas på igjen. Trur kje eg hadde fått så møje finare hus me 2000 frå ele te uansitt.

I det me ankom Statoil på Ålgård fant me åg ud at bilnyglane te Helene låg i jakkelommen i Kvinesdal. Me dreiv propaganda me åsse sjøl om at de viktigaste va jo å sedda pris på åsse sjøl å at jaffal me va der. Å der å då tog me et par minutt å bare verkeligt sette pris på åsse sjøl. Å de va verdt de.

Og det skjedde i de dager...

...at Bente mottok årets første julekort.

Ein av dei mest tetag tingå eg vett, e å posta ting. Kjøba frimerke e i å for seg åg tetag, men de går. Men, å posta de e på kanten te drebannes. Kan ver sikker på at den eine gongen du kjøre forbi en røe postkasse å faktisk komme på du he någe du sko ha posta, så he du kje me deg breve. Å den eine gongen du he me deg breve, så finne du ingen røe postkassa, eventuelt komme på de akkorat i de du kjøre forbi den stakkarslige forlatte røe boksen. Å då gidde du kje snu, sjøl om de va de du sko gjort.

Julen e julakortsesong. Tanken slo meg igår, "eg ska søren meg kjøba julakort å frimerke nå, å ver før di adle i samen." Koste meg jor eg, å tenkte at eg konne jo igroen venta minst ei vega før eg sende di, å alligavel "vinna" de så for meg e en julakortkonkurranse, å for andre e en koselige hilsen.

Dagen derpå skjer de. Årets fysste julakort låg i postkassen. Om eg så faktisk HADDE fått skreve å posta mine egne julakort, hadde nå mine stakkars julakort ikje hatt sjangs å komt seg fram før denne her drylaren.

Me meg sjøl så vett eg åg at HADDE eg skreve på kortå igår, så hadde de blitt klassiske "dette jer eg nå kun for at mine SKA komma fram fysst å eg sleppe å få dårlige samvittighed når eg år itte år får fysst av dåkke, derfor får de bare ver at skriftå blir styggare å styggare å blekke sklir ud. God Jul."

For eg får dårlige samvittighed, når eg åpne et forseggjort kort, me fine skriftå jønå heila korte, me klister å tegning, å ingen antydning te blekk så sklir ud. Men på en måde e de en fine dårlige samvittighed. Å eg SKA få ud mine kort åg. Å kjære Sandra, du e igjen årets vinner (Sandra, Trine å Kristin pleie ver julakort racerane!). Å eg konne jo kje ant enn å nikka samtykkane å rørt torka tåre av adle dei fine ordå så sto om meg der, gubba, eg hadde mesten glømt kor vidunderlige eg e! De må eg huska å få me på mine julakort...



Sandra chicken, du er herlig ass! Vi møtes i stallen!

Bær din hals med ære!

Der e ein ting eg ikje fatte. Resten av verden e all figured out. Men en fiffig liten sak finne eg alre forklaringen på. Kæ e de så drive middelaldrane, VARMBLODIGE, "blir lett stressa", å sannsynligvis høgt blodtrykk (elle jaffal komme te å få de..) - menn te å ta på seg tjokke, enormt høghalsa å sannsynligvis klø-ullkompra når di ska på handel?

E de en kleskode bare dei he? Å kæforr den høge halsen? Dei fleste av di he jo minimalt me hals å skjula takka være tidens å tyngdekraftens tann...
Di burde nå heller toge totalt motsatt vri, gått me utringa jompra så framhevte dei par centrimetane me hals der va igjen. Toge en sjikkelige "hahah, du trudde kje eg hadde hals du? Sjå her!"
Ofta e de nettopp desse så har lettare tendensa te å bli røe i ansikte. Å sko der blitt lagt annonse om di, ville kje "fungerer godt i stressende omgivelser" å "arbeider bra under press og stortrives i svære folkemengder" våre særligt passane.

Men de e nå en sjarm me di, kan kje ant enn å smila å tenka stakkaren, han har de kje møje godt akkorat nå! Å me vett nå jaffal at de blir jul i år og!

Idag he eg våre å kjypt meg julatre. Plastikk. I adle år he eg våre en sterke motstandar, men så tenkte eg at i den litla ståvå her må de vel ver lov. Å viss de ser falskt ud ska de byttas.
Va på Europris å kjypte de, de va der di selte di så då va de mest passane å oppsøga dei. Av adle plassa eg ikje forvente å treffa mange kjende, ligge Europris langt oppe på listå. Men nei. Nettopp her va der et nytt Trevare/Jilja ansikt bag kvar reol. Å gubba så lenge adle sko ver! Å de verka så de va den mest naturlige plass for di å treffa kjende! Adle bare gjekk ront me handlekorgene å rektigt koste seg.

Eg gjekk ront å prøvde å unngå å treffa kvar å ein fleire gonge enn nødvendigt (någe så e vanskeligt når butikkareale jobbe mod deg) å speida itte dei fancy julaplastikktrenå. Fant di ingen plass, å eg forsto at eg måtte spør om hjelp, men bestemte meg for å venta te adle hadde gått. Vett kje kæforr eg absolutt ikje konne spør itte de mens dei andre va der, men såg for meg adle då sko bli slått av tanken "Stakkar, heilt aleina i de litla huse, åsså me plastikkjulatre.."

Men, plastikkjulatre elle ikje, eg ELSKE jul!!!