mandag 28. januar 2013

Svikta av frøken Damli

Eg konkludere ofta me at eg e kje så jentete av meg. Når Fredrikssons å Eldrebølgen e blant favorittane, matlaging å aftenbladet dei styste hobbyane, å bladet en har mest lyst på i butikken e "for kvinner 40+" - så gir kje det så møje grunnlag for å konna kalla seg en tenåring lenger...

Men, eg har mine jenteside. Å dei e totalt småjentete og. Den eine tingen va eg sikker på eg va for voksen te nå, men nei. Eg va tebage, eg grein, eg lo, eg va en del av dei igjen. Eg å dei. Me. One Tree Hill sesong 9, den aller aller siste. Der oppstod riktignok et lide personlighetsproblem når "eg" (les: Peyton) ikkje va me i serien lenger, men det heila ordna seg i løpe av en episode. Nå e eg Brooke.

Så te det som nok drar meg totalt ner: Eg ser Tone Damli realityserien. Å får eg ikkje sitt an, så tar eg an opp. U Tone e jo velsigna med et nærmast påtrengande fint ytre, mesten så en kan kjenna en bitteliden følelse av at en ikkje unne u alt. Konne jo vore fordelt udøve på litt fleire..bare en ide..
Men, når di - eller hu - reklamerte for denne serien, så va det me løfte om at en sko få sjå "hverdagsTone". Tone som nettopp har stått opp, Tone som ikkje har sminka seg ennå. Tone i grå joggebuksa. Å det e her eg vel legga inn en bitteliden klage. Eg føle kje heilt at eg får det eg betale for. Ikkje foreløpigt jaffal. Der sidde eg, med mi "loose pants" fra Cubus, bukså oppi tennissokka, alt håret samla i en dult å uten sminke, å tenke "Nå Tone, nå ska eg få det bekrefta; du å eg e kje så ulige me." Eg har jo fått masse ant alså, for all del! Eg har fått tone hos sminkør å frisør - igjen, Tone dansande i bikini på en båd. Tone med vippeextensions. Eg har og fått tone i bikini å Tone i bare tskjorta MENS u BLIR smørte inn med vaseline på brystvortene .Nå e de veldig sjelden at eg smøre inn akkorat det område med vaseline, eg har smørt hendene av å te, men då smøre eg stort sett sjøl... Syns ikkje det e nødvendigt å pålegga sånt te andre...å veldig sjelden mens eg står på en båd å blir filma...mulig det har hendt et par gonge, men...

Men for all del, det e kje na Tone sin feil. Det e bare det at eg va veldigt innstilte på å, ja, ikkje akkorat "godta meg" (eller, litt muligens..), men gjerna heller bare få det bekrefta at jo, der fins litt småplukk der åg. Eg kjenne at eg ville vore litt mer glae i na då, å eg va jo det åg. Nå vett eg kje heilt kæ eg føle. Litt som at u har bedt meg me på någe, å så har u kje dukkt opp sjøl - å der står eg, i loose pantsen min, uden hverken vaseline eller någe...

Men, eg får nå litt oppmerksomhet eg åg i ny å ne. Ikkje mer enn at eg huske adle episoda, å tvihelde på di. Ein kollega av meg blei bedt me ut av en gjest her en dag. Han va i 20-30 årå, å en riktig trivelige, kjekke kar. Han har hatt mulighet te å spør meg i mange vege, men nei. Men an har nok sitt ringen... Vel, nå i helgå fekk Bente sin dose oppmerksomhet hu åg. Av en voksen mann. Han smilte, lo, å kallte na en herlighed. Ei skikkele flotte dama, å ei så fiksa alt. Han hadde og en knagandes go vits me någe telling; "en to tre fire fem, vil du være med meg hjem". Om an va øve eller onna 50  å om han hadde kvitt hår eller ikkje kvitt hår velge eg å bruka taushetsplikten på å ikkje sei någe om.

fredag 25. januar 2013

Utenriksministeren i 1986

For någen år si, eller tiår – mens eg ennå budde heima, hadde eg besøg av ei venninna. Det va i den tiå familien hadde EIN felles pc, som sto i et eget rom, å der sto an bom fast. Det va i den tiå en måtte huska å kobla fra internett, någe undertegna daglig måtte bekrefta at u hadde huska å gjer på vei te skulen.   Eg antar at spørsmålå bunna i periodevis uvanlig høge telefonregninga… Ein episode kan eg faktisk minnast. Internette va jo ikkje liga raskt den gong, i alle fall ikkje vårt, å det å lasta ner en sang konne fort ta 30-40 minutt. Det e klart at det e lenge å bare sidda å venta for en sjel, å det å spela samtidigt ville jo forlenga prosessen någe voldsomt, så eg gjekk ud, å lot dataen jobba i fred. An fekk fred. Lenge. Itte det va eg sikker på me sko gå konkurs.

Men, denne dataen fekk ein gong oppleva en mindre trivelige hendelse. Spya. Oppkast, matresta – i heila tastature. Ikkje familiære spya, men naboens, venninnå. 
Detta va jo ein store prosess å ordna opp i den gong, sjøl om det i dei tide forsåvidt bare va å kjøba et nytt tastatur å kobla te. Viss du lure på om du har dutte du, elle om der ikkje va en forklaring te kæforr eg kom på denne episoden, så slapp av, det komme. Eg har et fint forhold te dataen min. Me kose oss ilag. Å kvar morgen har me en rutine me kaffi, litt frukt å sjekka dei faste siene, inkludert tv-guiden – for å finna ud koss eg ska legga opp dagen.  Før det, e det ein aen rutine, med god morgen norge å youghurt, å ittepå aviså å jedna et kryssord å ennå mer kaffi. Eg e ein racer på rutina!

Men, midt i data å kaffirutinen, der kaffikoppen sirligt va plasserte rett attme ledningen, sko Bente bare uskyldig bøya seg ner å ta vekk ledningen frå munnen te Theo, som forøvrigt e blitt en del av rutinen liggande attme fødene. Kæ som skjer, e eg usikker på, men kaffien e jaffal plutseligt i tastature. Eg skylde på han, han skylde på meg. Som en liden lærepenge (straff?) blei leverposteiboksen som ellers bare ligge vanligt på håve med en godbit under denne gongen teipe GODT fast te golve. Han fekk an opp. Fortare enn eg hadde tenkt og… Smarten. Nå har eg en bærbare data, med et for så vidt ganske bærbart tastatur utenom.



 Hjemmelagd mentaltrening. Mentalen va altfor raske.