mandag 15. mars 2010

Love Walked In!

Någen drømme om å treffa Neil Young, Leonard Cohen, elle Elvis Presley. Drømme du ennå om å møda sistnevnte må eg dessverre skuffa deg å sei at det toge har nok gått...

Lørdag va eg på Rema. Å mens eg va midt i min "bip, bip, bib, frukt på vektå + kode + enter, bip" verden, så dukkte an plutsele opp. Sto rett framføre meg. Min helt. Min "tenk om eg hadde truffe på an en dag - kæ hadde eg gjort då tru". For det e jo sånn du (bare eg?) lure på. Koss reagere du på heilt urealistiske ting. Ting du tenke - men ikkje e i stand te å forutse rekasjonen på..?

Det va ikkje Neil Young - å heller ikkje Cohen. Dei benytte seg visstnok av Coop bransjen - å det e jo forståeligt det. Sjøl om eg trur me hadde funne tonen me åg!

Nei, det va mannen me store M. Steinar Lyse.
Ikkje ta de ille opp Schreiner, men eg å du e jo på mellinga me enaen me - det e jo på et heilt aent nivå.

An sko kje ha så møje - så det gjekk relativt fort å slå det inn - eg hadde korte vurderingstid me koss i all verden eg sko takla dette her - før eg slo meg te ro me "heilt roligt Bente, heeeilt roligt. Han e kunde - han e privatperson ude å handle. Åpne du munnen komme du garantert te å freaka an du å ødelegga det magiska øyeblikke."

Så, eg va rolige. Å eg smilte. Eg smilte sinnsjukt. Ikkje som i "et høfligt smil te kunden - positiv innstilling i jobben" smil, nei, absolutt ikkje, men et "eg e så forelska det boble øve inni meg å snart klare eg kje la ver å le".

Å eg klarte kje holla meg heller. Eg såg litt vekk mens an drog korte, før eg begynte å le litt hallpinlige å kjente eg blei varme - någe eg veldig sjelden blir. Flaue alså - ikkje varme - det blir eg nemligt veldig ofta. Å då va det jo gjort. Eg konne velga om eg ville la an beholda inntrykke an må ha fått av kassadamå som mistenkeligt gla å trolig påvirka av et eller aent (der fins grense for kor gla du kan ver av å sidda i en remakasse å at det virke sannsynligt) - elle eg konne gjer et forsøk på å forklara meg. Siste valgmulighed kom åg med den goden at eg faktisk ville få snakka me an, å kem visste om eg någen gong ville fått sjansen te det igjen? Du holde kje på å kræsja med Jimmy Page på gadå kvar dag - jer du vel? Viss du gjer det vil eg gjerna veda kæ gada du bur i i tilfelle.

Så - eg såg sjansen min gjekk mod slutten å an va snart klar te å gå - det va nå elle aldri.
Bente: "Eg sko lada så eg ikkje kjente deg igjen men det e ødelagt uansitt. Digge deg - magiske revya!"
Steinar: Småler litt. "Seie du det, det va jammen kjekt å hørra!"

Vurderte å sei at far min hadde gått i klasse me an - så an fekk sjansen te å sei "Seie du det - stiligt! E du datter ans Stein alså, du må hilsa an - dåkk må bare komma på kaffi ein dag, hadde vært kjekt!" For det e eg sikker på an benytta anledningen te å sagt.

Men, eg valgte å la ver - av den grunn at eg va litt usikker på om det va han an gjekk i klasse me, eller Dag - å va det feil risikerte eg å ødelegga heile gostemninga så fylte kasseområdet på Remaen.

Samtalen varte kje så møje lenger før det va utveksling av avskjed. Så fortsatte eg me neste kunde, å konsentrerte meg om å roa meg ner itte det stora så hadde skjedd. Dei andre kundane så hadde fått me seg episoden smilte å va veldigt forståelige te at eg va litt anspent dei neste minuttå.

Sånn i ittetid ser eg jo at eg burde benytta anledningen te å komma me et "Ittenavne ditt e Lyse - eg jobbe i Lyse" ordspill. Fått litt "du å eg me hadde gjort oss i lag på scenen, hæ" stemning.

Di seie vennskab vare evig - å at en ikkje trenge ha kjent någen lenge for å kalla di venna. Eg e så enige.

onsdag 3. mars 2010

Klar. Ferdig. Gå!

Stafett har eg aldri våre fan av. Stafett blei min stysste frykt itte eg runda 13, å oppdagte at de heila va lureri. Dels åg det at eg ikkje lenger va raskast. (Av kem..? Vel, tru de eller ei, men eg va faktisk ganske raske!)

Tidligare drog eg titt å ofta fram at eg sprang 60meteren på 11 blank - me heilt modsatte reaksjona enn forventa. Folk fatta kje at eg ikkje kom i mål før. Greit nok eg ikkje va så sporty men eg burde nå klara spurta 60 meter på kortare tid?!
Itte det har eg justert litt på prestasjonane. 11 blank har blitt te 7 blank, å 60 meter har blitt te jaffal 100 meter. Ska kje sjå vekk frå at me hadde 200meters bane heller på Dirdal Skule. Det viktigaste e at di forstår eg va raske - at eg va Giljas Usain Bolt - å at eg kan legga te "blank" itte tiå mi.

Men - stafetten. Det gjorde meg ingenting å taba, eg e innbefatta, komfortabel å ikkje minst vant me det. Men, heile stafettopplegge, forbredelsane å stemningå skapte en frykt i meg. Akkurat så tannlegen. Der skjer ting rundt deg du ikkje har kontroll på - du har tid å grua deg, å du forstår kje heilt kæ så faktisk skjer. Stemningen e bare opphausa å ude av kontroll.
Stemningå bør aldri komma ud av kontroll - stemning ska kun foregå under kontrollerte omstendigheda - i komfortable situasjona.

Tross mitt hat mod stafetta - av å te dukke der opp en stafettånd i meg åg. Spiriten eg sko hatt gjønå videregående (i plassen for min: "Eg drive egentle ikkje me springing eg. Ikkje på hobbybasis en gong.") komme te sin urett med jevne mellomrom - dog i en litt aen setting:
Eding. Mest muligt - på kortast muligt tid. Oftast sødsage - resta, elle populært kallt "bånnsoggel".

Eg vettkje kor logikken i det komme i frå, eg vett an e der, men eg har ennå te gode å finna an. Det inntreffe når du har passert metthedsgrenså - å alligavel åpne en nye pose me et elle aent.
Antagele någe psykisk - plutsele e eg bare midt i en konkurranse der eg får eda så langt eg komme før "tiå e ude". Der e alre någen konkrete tidsramma. Då konne du jo risikert du "ikkje blei ferdige"..

Tiå du har på deg e enkelt å greit tiå det går te du komme te deg sjøl igjen - å trer tebage i normalen. For sjøl når du e i denne transen, så vett du at du e heilt idiot. Men du tenke ikkje på det, du bare udnytte situasjonen av å ver gal - for du vett det kan enda kæti som helst.

Det inntreffe åg me smågodt. Du e hallveis i posen når du innser at du e mette - eller at resten ikkje ser så godt ud. Då skjer de - du bikke øve, tar ein ting te - å så e de gjort.
Den eine tingen avgjer om du ska eda heile posen - pressa i deg heilt te siste biten uden någen som helst form for nytelse. Alt av den enkle grunn at du tog ein ting ekstra - å då kan du jo; "Liksågrett eda opp heile posen. Skaden e jo alligavel skjedd." E jo kje vits å bare hiva an heller…å adle vett jo at smågodt ska edast same dagen - de e aldri de sama å ta fram ikkje nyplukka smågodt.

Så sidde du der. Kvalm. Tilbake til normalen. Ute av stand te å forstå kor meiningå me de du akkorat har gjort va. Men du vant jo. For du klarte det, gjorde du kje vel..?