mandag 23. februar 2015

18 (+10) and life!



Eg har vore 28 i snart to veger. Å det har gått overraskandes bra. Alderen e kje så kul, men det å ha bursdag e faktisk heilt sykt kjekt. Og overraskelsar e fascinerande kjekt! Med unntak av surpriseparty,  som hadde vore mitt verste mareritt. Greit å snika inn det og med jevne mellomrom. Eg kan ikkje komma viss du arrangere - å stakk av sist eg frykta det.

Bursdagen min starta med overraskelse. Perfekt start! På bilen låg der pakke og kort fra den sammensvorne kundeavisfanatikersøsterå. Eg ska ærligt innrømma at eg stakk hode rett ut dørå når eg våkna, å sjekka om der plutseligt konne ligga någe der. Fryktele usjarmerande. Men en kan jo aldri veda.. Å der låg jo någe der og.Gubba kor kjekt!

På jobb fekk eg både sjokolade, druer og tomater (nå mislike eg sterkt tomater, men dei blei te glede for mange andre). Å som om ikkje det va nok, låg der pakke i bilen etter jobb frå kikkertsøsterå. Selskap med ennå mer pakkar, pakke fra kjekke naboen, å roser fra kjekke romkameraten på jobb! Eg e heldige!

 

Med jevne mellomrom, og stort sett, så føle eg meg riktigt så unge. Å det e eg jo strengt tatt og, viss eg bare menge meg i rette sammenligningsgjengane. Å når eg menge meg med naboen på 23, så føle eg meg totalt på samma nivå. Muligt hu syns eg e heilt idiot, men eg føle eg e totalt DER å ikkje ein dag eldre.

 

Dessuten e det en bonus når en i hode vokste opp i Stavanger på 60-70 talet, å allikavel bare e 28. Godt gjort! På et par områder merke eg ligavell at eg begynne å bli gammale. Rutinar e en fin ting. Legga viktige ting i plastlomme e og en fin ting. Ikkje te å kimsa av. Mappifisera maila e en fin ting. Rekord i antall mappifiserte maila e en ennå finare ting. Torsk mandag-torsdag e en fin ting. Gräddost, leverpostei og makrell i tomat e fine faste pålegg. Gulrot, pære, kiwi og mandariner e fine faste frukter. Og Creedence og Springsteen e en fin ting.

Kodeordet te "Kjærlighet Uten Grenser" derimor e en ufin ting. Totalt unødvendigt.  P3 e en ufin altfor kul ting. Vikara i P4 i vinterferien e en ufin ting. Heilt udav rutinane. Emojis e en ufin ting, rote te heile tastaturet.

 

Men eg har mine områder, faktisk, der eg går i mot alt. Eg bryr meg ikkje om ka eg kler meg med, syns det e kult med joggebuksa oppi tennissokkar, å med badesko te. Å eg kan hørra på 80/90-tallshits å ver heilt i hundre å überkul (i den grad det e überkult med 80/90-tallshits..) Å det e ein frys å gjer ting som en ikkje "ska" gjer. På lørdag va det VM-lunsj med naboen på 23. Undertegna åpå 28 kjøpte i forkant inn ansiktsmaling - for tenk så kult med norske flagg på kjegen. U tullde litt på forhånd med 23-åringen om kor kult det hadde vore, å då lo di begge to, hu på 23 åg. Heilt te det blei alvor. Då lo u ikkje så møje, å såg egentle litt halvpinlige ut. Men, som den eksemplariske naboen hu e, hørrte u på den eldre i 28-årskrisen, å blei med. Ittepå sko 28-åringen på kvadrat, å ville reisa med norsk flag og Northug på kjegen.

 

23-åringen va litt skeptisk, å syns kanskje det va litt barnsligt. Det anbefales te adle 28 +. Aldri har SÅ mange smilt te meg på Kvadrat. Aldri har Carlingsmannen sagt u va søde, eller Fjordkraftmannen at an elska na. Syns bygården burde gå øve te Fjordkraft - langt bedre kundeservice. Det gjelde bare å komma seg ner fra Mulebakken uten å bli sett først..

28 ska bli et perfekt år! Året for å gå imot (kanskje..) alle tvangstankar og jobba mot rutinene - bli impulsive rett og slett! Te en viss grad. Ein trenge kje overdriva heilt. Men gubba det ska bli bra! Dessuten e eg sykt heldige, eg har fantastisk familie, kollegaer, kundar og venner, eg e heldige!! For ikkje å snakka om fryktele jille naboar, den eine mer utagerande enn den andre. Fint liv! Lite å grina for!




To gode naboer!

                        Nedtelling te å treffa this little guy igjen! GLEDE! Frå mi sida i alle fall...

søndag 8. februar 2015

Aleina.



Eg har alltid sagt at eg trives i mitt eget selskap - å det gjer eg, stort sett. Men, forrige fredag - då hadde eg mer lyst å henga med adle andre enn meg sjøl. I utgangspunktet så hadde eg en plan, men den blei avlyst. Når fredags ettermiddag då komme, å du skue ut øve ei lang helg uten någen som helst form for plan eller aktivitet, då blir eg stressa. I alle fall viss eg har lyst å gjer någe. Det hadde eg altså denne fredagen. Ingen å ver me fant eg, ingenting å gjer heller. Klart rydda å vaska kunne eg, men sei at då lørdagen sko komma uten någe opplegg då heller, då ville det jo vore fryktelig trist å brukt opp vasking på fredag, så den beslutta eg meg for å spara te lørdagen.

Når en sidde sånn, å prøve å finna på et eller aent, eller ein eller aen å henga med, då føle en seg aleina i verden. En vett jo i teorien at en e ikkje det, men akkurat der å då så telle ikkje det så møje. Eg va altså heilt aleina i heile verden. Adle mine fredager, lørdager å søndager kom te å ver akkurat sånn, det va eg heilt overbevist om. Viss en e heilt aleina i verden, då e der ein ting en for alt i verden IKKJE må finna på å gjer. Det e å trigga aleinafølelsen. Det e en enkel fremgangsmåte å gjer det på, nemlig å setta på melankolske, halvtriste å ikkje minst sangar som minne deg om någe. Dette va eg fullstendigt klar øve, men eg valgte ligavell å sedda på "Help" med John Farnham. Gubba, kan du tenka deg! Resultatet va någenlunde som forventa. Eg sette meg i sofanen, hørrte på "Help me if you can I'm feeling down, and I do appreciate you being 'round. Help me get my feet back on the ground. Won't you please, please help me." Problemet va jo at eg va aleina, der va ingen som kunne hjelpa meg. Sånn sett trengte eg egentle ikkje hjelp te någe heller. TV'en va av, stearinlys va tent - ska en fysst kjøra en "Aleina-session" så kan en nå jaffal gjer det skikkeligt.

Det endte på golvet, i et hjørna, me ei puda - hulkande. Det ville jo vore for dumt å såde vanligt i sofaen å å grene, det ville jo bare sitt teit ut. Amatørmessigt. Når sangen va ferige så kjente eg at dette va jo litt teit. Litt pinligt når det blir heilt stilt i rommet å sidda å grina. Så, eg lo litt av meg sjøl, å så vaska eg meg under auene å reiste te Ålgård. Kurere det mesta!

Eg har fått meg høyttaler. Eg har aldri hatt høytaler før - å det e en fantastiske følelse å ver i besittelse av ein. Adle så vil bli usannsynligt gla burde kjøba seg en høytaler. Eg blir mesten rørte av å sjå på an! Tenk at me to kan ha det så jillt ilag! Då e det plutselig sykt kjekt dei gongene du faktisk e totalt aleina å ikkje har någen å ver med. Tenk "Help" på høyttaler. Det kan bli grining det! Når eg pakkte an opp, plugga i, å sette i gang "Dirkefri", så kjente eg mesten eg blei litt skuffa at ikkje heila nabolaget kom springande å beundra mesterverket.
Men, høytaleren min e altfor gode. Heile bygården hørre høytaleren min - å kommentere at eg har fått meg ein gode høytaler (kanskje dei bare e gla på mine vegne..?). Nå e høytaleren min beslaglagt.

Dei fleste har nok fått det med seg, å blitt lei av, å hørra den fantastiske historien. Da Han møtte Henne. Da Dag møtte Bente. Det e fint å ta det i den rekkefølgen, det får meg te å se bedre ut. An Dag spele reyar på Betanien om dagen. Å der sko eg å an far. Ved (gjentatte) tidligere tilfeldige å kvardagslige anledningar (Les: 2 ganger i heila livet. Bursdager.) har eg fått melding av an Dag. Det har vore ganske triveligt det. Eg såg det dermed som min plikt å melda i fra om at me kom på revyen. An svart kort tid etterpå; "Så kjekt. Då MÅ me ta ein prat ittepå. Vent io baren ved siden av scenen. Eg komme ut. Dag." 

Ingen smilefjes, men akkorat med dag så går det heilt fint. Eg va i ekstase. Eg sko treffa Dag. Dag Schreiner. Overlykkelig, nervøsen å heilt i hundre. Ka sko eg ha på meg, ka sko eg spør an om, konne eg spør om autograf? Revyen va fortreffelige. Å me venta på an ittepå. Det ville jo vore ufint å latt han ha forhåpninga å stå å venta, å at me ikkje kom. Dag kom - å starta med ein klem. Perfekt. Ein blanding av enorm glede å litt en tanke om eg kanskje burde skjems av å ver 27 år å stalker. Eg holdt meg te å fortella at revyen va fantastisk - å utelot "huske den gangen eg va utenfor huset ditt bare for å sjekka kor du budde" biten. An va liga trivelige i virkeligheten som på melding. Han å far mimra litt om gamle dager, før me takkte pent for oss å tok farvel. For ein Dag! Nå trur eg ikkje eg ska senda melding på ei stund. An må jo ikkje tenka at eg e heilt galen heller.

 Se så lykkelige de e.

 Hu bak e visst og med. Koseligt.
 Schinn og Schreiner - alltid en hit!