Aleina.

Eg har alltid sagt at eg trives i mitt eget selskap - å det gjer eg, stort sett. Men, forrige fredag - då hadde eg mer lyst å henga med adle andre enn meg sjøl. I utgangspunktet så hadde eg en plan, men den blei avlyst. Når fredags ettermiddag då komme, å du skue ut øve ei lang helg uten någen som helst form for plan eller aktivitet, då blir eg stressa. I alle fall viss eg har lyst å gjer någe. Det hadde eg altså denne fredagen. Ingen å ver me fant eg, ingenting å gjer heller. Klart rydda å vaska kunne eg, men sei at då lørdagen sko komma uten någe opplegg då heller, då ville det jo vore fryktelig trist å brukt opp vasking på fredag, så den beslutta eg meg for å spara te lørdagen.

Når en sidde sånn, å prøve å finna på et eller aent, eller ein eller aen å henga med, då føle en seg aleina i verden. En vett jo i teorien at en e ikkje det, men akkurat der å då så telle ikkje det så møje. Eg va altså heilt aleina i heile verden. Adle mine fredager, lørdager å søndager kom te å ver akkurat sånn, det va eg heilt overbevist om. Viss en e heilt aleina i verden, då e der ein ting en for alt i verden IKKJE må finna på å gjer. Det e å trigga aleinafølelsen. Det e en enkel fremgangsmåte å gjer det på, nemlig å setta på melankolske, halvtriste å ikkje minst sangar som minne deg om någe. Dette va eg fullstendigt klar øve, men eg valgte ligavell å sedda på "Help" med John Farnham. Gubba, kan du tenka deg! Resultatet va någenlunde som forventa. Eg sette meg i sofanen, hørrte på "Help me if you can I'm feeling down, and I do appreciate you being 'round. Help me get my feet back on the ground. Won't you please, please help me." Problemet va jo at eg va aleina, der va ingen som kunne hjelpa meg. Sånn sett trengte eg egentle ikkje hjelp te någe heller. TV'en va av, stearinlys va tent - ska en fysst kjøra en "Aleina-session" så kan en nå jaffal gjer det skikkeligt.

Det endte på golvet, i et hjørna, me ei puda - hulkande. Det ville jo vore for dumt å såde vanligt i sofaen å å grene, det ville jo bare sitt teit ut. Amatørmessigt. Når sangen va ferige så kjente eg at dette va jo litt teit. Litt pinligt når det blir heilt stilt i rommet å sidda å grina. Så, eg lo litt av meg sjøl, å så vaska eg meg under auene å reiste te Ålgård. Kurere det mesta!

Eg har fått meg høyttaler. Eg har aldri hatt høytaler før - å det e en fantastiske følelse å ver i besittelse av ein. Adle så vil bli usannsynligt gla burde kjøba seg en høytaler. Eg blir mesten rørte av å sjå på an! Tenk at me to kan ha det så jillt ilag! Då e det plutselig sykt kjekt dei gongene du faktisk e totalt aleina å ikkje har någen å ver med. Tenk "Help" på høyttaler. Det kan bli grining det! Når eg pakkte an opp, plugga i, å sette i gang "Dirkefri", så kjente eg mesten eg blei litt skuffa at ikkje heila nabolaget kom springande å beundra mesterverket.

Men, høytaleren min e altfor gode. Heile bygården hørre høytaleren min - å kommentere at eg har fått meg ein gode høytaler (kanskje dei bare e gla på mine vegne..?). Nå e høytaleren min beslaglagt.

Dei fleste har nok fått det med seg, å blitt lei av, å hørra den fantastiske historien. Da Han møtte Henne. Da Dag møtte Bente. Det e fint å ta det i den rekkefølgen, det får meg te å se bedre ut. An Dag spele reyar på Betanien om dagen. Å der sko eg å an far. Ved (gjentatte) tidligere tilfeldige å kvardagslige anledningar (Les: 2 ganger i heila livet. Bursdager.) har eg fått melding av an Dag. Det har vore ganske triveligt det. Eg såg det dermed som min plikt å melda i fra om at me kom på revyen. An svart kort tid etterpå; "Så kjekt. Då MÅ me ta ein prat ittepå. Vent io baren ved siden av scenen. Eg komme ut. Dag." 

Ingen smilefjes, men akkorat med dag så går det heilt fint. Eg va i ekstase. Eg sko treffa Dag. Dag Schreiner. Overlykkelig, nervøsen å heilt i hundre. Ka sko eg ha på meg, ka sko eg spør an om, konne eg spør om autograf? Revyen va fortreffelige. Å me venta på an ittepå. Det ville jo vore ufint å latt han ha forhåpninga å stå å venta, å at me ikkje kom. Dag kom - å starta med ein klem. Perfekt. Ein blanding av enorm glede å litt en tanke om eg kanskje burde skjems av å ver 27 år å stalker. Eg holdt meg te å fortella at revyen va fantastisk - å utelot "huske den gangen eg va utenfor huset ditt bare for å sjekka kor du budde" biten. An va liga trivelige i virkeligheten som på melding. Han å far mimra litt om gamle dager, før me takkte pent for oss å tok farvel. For ein Dag! Nå trur eg ikkje eg ska senda melding på ei stund. An må jo ikkje tenka at eg e heilt galen heller.

 Se så lykkelige de e.

 Hu bak e visst og med. Koseligt.

 Schinn og Schreiner - alltid en hit!