Storbyferien 2010: Åndalsnes!

Toget e en sjarm. Toget e en arena for å bli kjent me nye folk. Toget e en genial mulighed for å få sitt heila Norge – viss du bare reise langt nok å ikkje e så kravstore te kor lenge du får sitt dei forskjellige plassene. Te helgå ska eg på togtur. Tidenes togtur. Tidenes lengste togtur. Det vil altså sei:

• Eg får oppleva togets sjarm øve veldig lang tid.
• Eg får sitt store dela av Norge.
• Eg får bli kjent med mange fleire enn eg ville fått tid å mulighet te på ein kort togtur.

Eg e priviligerte! Adle ekspedisjona har jo alltid en reiseplan, et aktivitetsskjema, et opplegg – å det har min åg!

• 22.20 fredag kveld starte eventyret frå Stavanger.
• 05.58 lørdag morgen arrivere toget mitt Kongsberg, der eg feriere i 7 minutt før eg reise videre på ferien min.  
• 06.05 går toget videre fra Kongsberg te Oslo S, der eg å turkameratane mine vil tilbringa nøyaktig 31 minutt. Planen e då at me ska ta en felles frokost å strekka litt på fødene – før me trekke inn i vognene igjen.
• 08.07 forlate toget Oslo S, å sette kursen videre te Norges desiderte 3.plass på Norgestoppen innen geografi (Bare slått av Odda og Rjukan, Dalen va åg tett me i kampen om bronsen..) – nemligt Dombås!
• 12.07 ankomme den glade gjeng Dombås stasjon, kor me har 8 minutt te disposisjon. Kafeteriaen på Dombås e jo en opplevelse, men med tanke på at en jo risikere at der fins enkelte i reisefølget som ikkje kan bevega seg fort nok (det være seg av ulike årsaker; idrettsskader, rullestolbrukere, brudd i arm eller ben, isjas, eller rett å slett bare slitasje fra et langt liv) tar me ikkje sjansen på å springa opp te kafeteriaen. I plassen benytte me heller tiå på å reflektera øve det faktum at det va på Dombås stasjon den fysste amerikaneren døde under 2. verdenskrig.
• 12.15 må me ver ferdige å reflektera (elle fortsetta reflekteringå inne på toget), å reise videre mot siste stopp: Åndalsnes.
• 13.49 lørdag ettermiddag. 15 tima å 29 minutt e så brått forbi. En time e satt av te avskjed, utveksling av adresser, farvelord, en siste hilsen, klemming og tårer. Kjenne eg grue meg allerede. Turkameratane mine, gogjengen!

Som du ser – det e ein opplevelse! Ein ekspedisjon uten like! Det e så fint me tog, en e kje pressa under nåtidens modernitet å effektivitet, en får TID te å kjenna på adle følelsane - å la opplevelsane synka inn!

Der e et lide aber. Når me va små blei me sendt ut på bussholdeplassen en time før bussen kom, i min fars frykt av at bussen sko komma å gå uten at me va på. Dette e tydeligvis arveligt. Eg har panikk for å ikkje rekka et tog, eller ikkje minst: at toget mitt ska gå videre uten meg ved et av togbyttene. At eg bytte meg sjøl øve på feil tog, sidde videre på toget eg sko ha bytta meg fra, elle rett å slett ikkje rekke et av togå. Eventuelt at eg sovne, å våkne for seint. Eller ikkje våkne i det heila tatt..?

For øvrig trur eg ikkje dette blir et veldig stort problem. Mange ting huske du som bedre enn det egentlig e – å det huske eg eg gjorde når eg tog nattoget Oslo – Stavanger. ”Null problem å sovna sjøl om du sidde i et rettoppnedsete". Vel, det va et problem. Det va heilt umulig. Dermed kan eg antakele slappa av med at eg vil få 15 å en halv våkne tima te rådighet. Det vil igjen sei at har våre vågen i 32 tima når eg ankomme Åndalsnes stasjon. Eg kan ikkje huska sist eg va vågen i 32 tima, men eg e sikker på at eg va i storform! Å en ska jo ta heilt av når en e på ferie!

Dessuten e det jo som å komma heim å komma te Åndalsnes, å roen vil senka seg i sjel å sinn. Om eg har våre der før? Sjølsagt. På ferie. Sikkert det året du va i Spania, eller året før jedna, når dåkke va i USA…