Baconpølse!

Ferie e deiligt. Eg har aldri våre i tvil - men får det bekrefte gong itte gong - det e magisk! Men, som fornuftigheden eg e, så innser eg jo at feriefølelsen ville kje våre den same viss me ikkje jobba før - å gjerna åg ittepå.

Men, både helge å feria har en siste dag - søndagen. Det e jo ikkje allti en ferie slutte på en søndag, men siste dagen får uansitt en søndagsfølelse øve seg, så det har ingen betydning kæ dag det e. Denne dagen e dømt te å få en dårlige følelse øve seg. Du vett at det e siste dagen, å dermed e det umuligt å nyda an fullstendigt - å du gjer kæ som helst for at an aldri ska ta slutt (aller helst aldri begynna), å glømma at det e den dagen.

Nettopp det gjorde eg igår. Det psykiske presse me "jobb imårå, eg må heim" tvangstankane begynte relativt tidligt, men når eg endeligt kom meg heim ville eg jo ikkje legga meg.
Itte lang vurdering kæ kvalitetsserie eg sko ta for meg, endte valget på One Tree Hill. En dyp, meningsfylt, livstro serie som kvar å ein kan kjenna seg igjen i å liksågreit konne spelt hovedrollen i sjøl. Peyton kan du ikkje spela - for det e meg.

Men, en serie kreve åg proviant. Du blir sleden å forbrenne energi ved å leva deg nok inn i seria - å må ha påfyll. Itte mange helligdaga e det begrensa kor møje innbydande påfyll du har liggane, någe så gjorde at eg endte opp me nonstop. Stussligt? Ja.
Te tross for at eg jo til enhver tid har fullstendigt kontroll på kæ eg har i kjøleskapet å kæ eg ikkje har (e kje så vanskeligt når det e ein å same person så både handle inn å ede opp), så gjekk eg for å sjekka kjøleskapet. Å der låg di. Baconpølsene.

Når eg grille så e eg en enkel sjel. Det e eg stort sett når det gjelde det mesta i livet, men me grilling spesielt. Standard heilt plain grillpølsa me lompa å gjerna sprøstekt løg (men slettes ikkje någe krav) - så e eg fornøyd.

I påsken va me på hyttetur - å då va planen grilling. I den anledning blei det handla inn grillmad, men det blei aldri någen grilling å maden blei brakt heim igjen å havna sjå meg.
Om eg så hadde våre i tvil, så va det heilt klart at det va ikkje eg så hadde stått for innkjøp av grillmad. Nope - de va ein så visste kæ an ville ha på grillen. Å han ville tydeligvis ha hatt baconpølse. Baconpølse med ost - eller som det så fint sto på pakken "Pølser med biter av bacon og ost". Han her hadde garantert ikkje blitt fornøyd me ei standard grillpølsa. Men, poenget, eg va nå innehaver av desse baconpølsene.

Pølse med både bacon å ost e jo dømt te å inneholda møje energi - å det va jo det eg va på utkikk itte. Det å tidsfordriv å en unnskyldning for meg sjøl te kæforr eg konne sidda oppe lenger - eg sko jo ha kveldsmad.

På kvellane når du egentle sko våre i seng skjer det, i alle fall me meg, at eg e ei levande søppelbøtta for alt eg har i kjøleskabe så eg konne tenkt meg å bli kvitt. Hiva de? Nei, nei, uaktuelt. Baconpølse frista meg overhodet ikkje, men av nysgjerrighed testa eg det ud. Pølsebrød hadde eg ikkje - å eg va jo overhodet heller ikkje sulten, så eg nøyde meg me pølse. Kun pølse - me kniv å gaffel.

Pølsene va heilt OK dei, men eg holde meg ennå te simple grillpølse me lompe.

Maden va fortært, å baconet å osten hadde gitt meg ny energi. Årvåken, vill å gal gjorde eg dermed någe eg aldri gjer - loggde på facebook chatten. Å der va me samla. Gjengen av folk så e våkna hall 2 ein mandagskveld. Kremen - med andre ord. Å det va fysst nå det gjekk opp for meg at eg va tragiske.
Det at eg såd aleina me nonstop, one tree hill å baconpølse konne eg bortforklara med "du så makte så møje å har så mange utfordringa å balla i luftå va det vel unt ei baconpølsa", men chatten va det verre med. Ein av dei så tog kontakt gjekk nemligt rett på nedverdigingå.

• 
  
  "Du e singel, e du kje?". Standarden for: Seie du ja e du tragiske - å spørsmåle ose av et forutinntatt svar. An va kje litt spent på svare en gong.
• 
  
  "He du någen prosjekt på gang?" Burde eg ha mange prosjekt på gang..? Drive folk å prosjektere bag ryggen min?
• 
  
  "Eg he ein te deg, du vil liga an, gira?" Haste det sånn? Har eg dårlige tid? Burde eg hatt panikk? Nå eller aldri? Siste mulighed før eg e dømt te å enda opp på pensjonat å "vi reiser alene" samenhenga? E det någe galt i det..? E kje de triveligt det jedna, på danskebåden me ei baconpølsa i håndå, bukså oppi sokkane, treningsjakke, slippersa/badesko å magataskå..? Eg e der - lett!

Love Walked In!

Någen drømme om å treffa Neil Young, Leonard Cohen, elle Elvis Presley. Drømme du ennå om å møda sistnevnte må eg dessverre skuffa deg å sei at det toge har nok gått...

Lørdag va eg på Rema. Å mens eg va midt i min "bip, bip, bib, frukt på vektå + kode + enter, bip" verden, så dukkte an plutsele opp. Sto rett framføre meg. Min helt. Min "tenk om eg hadde truffe på an en dag - kæ hadde eg gjort då tru". For det e jo sånn du (bare eg?) lure på. Koss reagere du på heilt urealistiske ting. Ting du tenke - men ikkje e i stand te å forutse rekasjonen på..?

Det va ikkje Neil Young - å heller ikkje Cohen. Dei benytte seg visstnok av Coop bransjen - å det e jo forståeligt det. Sjøl om eg trur me hadde funne tonen me åg!

Nei, det va mannen me store M. Steinar Lyse.
Ikkje ta de ille opp Schreiner, men eg å du e jo på mellinga me enaen me - det e jo på et heilt aent nivå.

An sko kje ha så møje - så det gjekk relativt fort å slå det inn - eg hadde korte vurderingstid me koss i all verden eg sko takla dette her - før eg slo meg te ro me "heilt roligt Bente, heeeilt roligt. Han e kunde - han e privatperson ude å handle. Åpne du munnen komme du garantert te å freaka an du å ødelegga det magiska øyeblikke."

Så, eg va rolige. Å eg smilte. Eg smilte sinnsjukt. Ikkje som i "et høfligt smil te kunden - positiv innstilling i jobben" smil, nei, absolutt ikkje, men et "eg e så forelska det boble øve inni meg å snart klare eg kje la ver å le".

Å eg klarte kje holla meg heller. Eg såg litt vekk mens an drog korte, før eg begynte å le litt hallpinlige å kjente eg blei varme - någe eg veldig sjelden blir. Flaue alså - ikkje varme - det blir eg nemligt veldig ofta. Å då va det jo gjort. Eg konne velga om eg ville la an beholda inntrykke an må ha fått av kassadamå som mistenkeligt gla å trolig påvirka av et eller aent (der fins grense for kor gla du kan ver av å sidda i en remakasse å at det virke sannsynligt) - elle eg konne gjer et forsøk på å forklara meg. Siste valgmulighed kom åg med den goden at eg faktisk ville få snakka me an, å kem visste om eg någen gong ville fått sjansen te det igjen? Du holde kje på å kræsja med Jimmy Page på gadå kvar dag - jer du vel? Viss du gjer det vil eg gjerna veda kæ gada du bur i i tilfelle.

Så - eg såg sjansen min gjekk mod slutten å an va snart klar te å gå - det va nå elle aldri.
Bente: "Eg sko lada så eg ikkje kjente deg igjen men det e ødelagt uansitt. Digge deg - magiske revya!"
Steinar: Småler litt. "Seie du det, det va jammen kjekt å hørra!"

Vurderte å sei at far min hadde gått i klasse me an - så an fekk sjansen te å sei "Seie du det - stiligt! E du datter ans Stein alså, du må hilsa an - dåkk må bare komma på kaffi ein dag, hadde vært kjekt!" For det e eg sikker på an benytta anledningen te å sagt.

Men, eg valgte å la ver - av den grunn at eg va litt usikker på om det va han an gjekk i klasse me, eller Dag - å va det feil risikerte eg å ødelegga heile gostemninga så fylte kasseområdet på Remaen.

Samtalen varte kje så møje lenger før det va utveksling av avskjed. Så fortsatte eg me neste kunde, å konsentrerte meg om å roa meg ner itte det stora så hadde skjedd. Dei andre kundane så hadde fått me seg episoden smilte å va veldigt forståelige te at eg va litt anspent dei neste minuttå.

Sånn i ittetid ser eg jo at eg burde benytta anledningen te å komma me et "Ittenavne ditt e Lyse - eg jobbe i Lyse" ordspill. Fått litt "du å eg me hadde gjort oss i lag på scenen, hæ" stemning.

Di seie vennskab vare evig - å at en ikkje trenge ha kjent någen lenge for å kalla di venna. Eg e så enige.

Klar. Ferdig. Gå!

Stafett har eg aldri våre fan av. Stafett blei min stysste frykt itte eg runda 13, å oppdagte at de heila va lureri. Dels åg det at eg ikkje lenger va raskast. (Av kem..? Vel, tru de eller ei, men eg va faktisk ganske raske!)

Tidligare drog eg titt å ofta fram at eg sprang 60meteren på 11 blank - me heilt modsatte reaksjona enn forventa. Folk fatta kje at eg ikkje kom i mål før. Greit nok eg ikkje va så sporty men eg burde nå klara spurta 60 meter på kortare tid?!
Itte det har eg justert litt på prestasjonane. 11 blank har blitt te 7 blank, å 60 meter har blitt te jaffal 100 meter. Ska kje sjå vekk frå at me hadde 200meters bane heller på Dirdal Skule. Det viktigaste e at di forstår eg va raske - at eg va Giljas Usain Bolt - å at eg kan legga te "blank" itte tiå mi.

Men - stafetten. Det gjorde meg ingenting å taba, eg e innbefatta, komfortabel å ikkje minst vant me det. Men, heile stafettopplegge, forbredelsane å stemningå skapte en frykt i meg. Akkurat så tannlegen. Der skjer ting rundt deg du ikkje har kontroll på - du har tid å grua deg, å du forstår kje heilt kæ så faktisk skjer. Stemningen e bare opphausa å ude av kontroll.
Stemningå bør aldri komma ud av kontroll - stemning ska kun foregå under kontrollerte omstendigheda - i komfortable situasjona.

Tross mitt hat mod stafetta - av å te dukke der opp en stafettånd i meg åg. Spiriten eg sko hatt gjønå videregående (i plassen for min: "Eg drive egentle ikkje me springing eg. Ikkje på hobbybasis en gong.") komme te sin urett med jevne mellomrom - dog i en litt aen setting:
Eding. Mest muligt - på kortast muligt tid. Oftast sødsage - resta, elle populært kallt "bånnsoggel".

Eg vettkje kor logikken i det komme i frå, eg vett an e der, men eg har ennå te gode å finna an. Det inntreffe når du har passert metthedsgrenså - å alligavel åpne en nye pose me et elle aent.
Antagele någe psykisk - plutsele e eg bare midt i en konkurranse der eg får eda så langt eg komme før "tiå e ude". Der e alre någen konkrete tidsramma. Då konne du jo risikert du "ikkje blei ferdige"..

Tiå du har på deg e enkelt å greit tiå det går te du komme te deg sjøl igjen - å trer tebage i normalen. For sjøl når du e i denne transen, så vett du at du e heilt idiot. Men du tenke ikkje på det, du bare udnytte situasjonen av å ver gal - for du vett det kan enda kæti som helst.

Det inntreffe åg me smågodt. Du e hallveis i posen når du innser at du e mette - eller at resten ikkje ser så godt ud. Då skjer de - du bikke øve, tar ein ting te - å så e de gjort.
Den eine tingen avgjer om du ska eda heile posen - pressa i deg heilt te siste biten uden någen som helst form for nytelse. Alt av den enkle grunn at du tog ein ting ekstra - å då kan du jo; "Liksågrett eda opp heile posen. Skaden e jo alligavel skjedd." E jo kje vits å bare hiva an heller…å adle vett jo at smågodt ska edast same dagen - de e aldri de sama å ta fram ikkje nyplukka smågodt.

Så sidde du der. Kvalm. Tilbake til normalen. Ute av stand te å forstå kor meiningå me de du akkorat har gjort va. Men du vant jo. For du klarte det, gjorde du kje vel..?

Uncomfortably Numb

Si me fysst e fryktele ukomfortable nå, tar me stege inn i den ytterste ukomfortable sonen. Bare ordet ose av uvelvilje, trossing av grense, å et ytterst overtramp av intimgrense - klemming.

Folk har ulige grense både når det gjelde klemming å så mangt ellers. Personligt e eg ingen fan av klemming. Det har sikkert møje me vane å jer åg, men eg syns heile klemprosessen e relativt unødvendige.

De å trykka seg sjøl innte någen, oppleve eg ikkje som digg, men snarare tvert imod - en lide fristande handling så av å te påkreves deg.

Någen folk klemme veldig møje, å det ose av "ska kje møje te før eg gir deg en klem nei" å en forunderlige lykke å kjærlighed. Dei må du passa deg for. Unngå di for alt di e verdt. Hold gjerna någe i hendene, elle jer deg litt funksjonshemma (på hvilket tenkelig vis som helst), sånn at det komme tydeligt fram at det å klemma deg e praktisk umuligt å fysisk vondt for deg.

Samtidig - eg vil kje sei at eg som anti klemmaren eg e, har et iskaldt hjerta å nada kjærlighed. Nei, eg bare foretrekke de ikje. Det får ver enten eller, enten mer eller mindre - ingen mellomting. De vil muligens ver å foretrekka at du går for et håndtrykk, evetuelt rett på åpningshilsen - i dei aller fleste tilfelle i alle fall. Folk på gadå å randoms du snakke me e oftast ikkje mottakelige for at du går for någe drøyare enn en klem..merkeligt de der..kor blei de av peace, love and freedom..?

Det versta med heile klemmingå, e problemstillingen klem - ikkje klem..? For sånne situasjona oppstår, sjøl om di aldri burde det. Situasjonen der eine parten tenke "klem", å andre parten tenke "ikkje klem". Det resultere i en fryktele pinlige situasjon. De blir en blanding av løs klem/fast klem, ofta me litt klønete bevegelsa (någe så jo e logisk me tanke på at i det dåkk gjekk mod kvarandre fysisk la kroppen te rette for om dåkk sko klemma elle ikkje), å alltid ittefulgt av en pinlig stemning som ofte prege heila treffe.

Av å te blir jedna kje klemmen igangsatt heller, men du får en heilt klare fornemmelse om at du drepte klemmen. At du me din fiendtlige holdning å heilt klare sperra drepte kjærligheden modparten va klar te å sjenka deg. De føles heller ikkje bra - å du får en samvittighetsfølelse om at nå må du i alle fall visa at du va sykt gla for å treffa den andre for å jer opp for deg. Å tru ikkje de ordne seg neste gong - når du strene beinklar for en skikkele go'klem avgåre, då går han for håndtrykk. Selvfølgele.

Eg lige det ikkje, men ærlige bør en jo jaffal ha et ønske om å ver, å i enkelte tilfelle gjerna prøva å ver åg. Det hende eg klemme. Å de hende eg syns de "passe". Men de e sjelden. Mesten alre. Å då ska de ver en impulsive "kødde du me meg kæ jer du HER?" klem.

Å någen folk "passe" de å klemma. Nå tenke du jedna "nåh, familien" - gløm de. Me klemme kje i vår familie.

Ved dei sjeldne anledningane (som graviditet/fødsel, bryllup å forlovelse, sistnevnte har eg faktisk klart unngått å gitt klem ved) me faktisk MÅ gje klem, så grue eg meg faktisk på forhånd. Når eg kjøre i min champagnefarga golf avgårde te sygehuse å ska hilsa på den siste ankomne te familien, så grue eg meg te klemmen. Eg kan kje for de - de føles ikkje naturligt i de heila i de eg lene meg mod modparten e febrilsk prøve å skjula at "ja dette blir ukomfortabelt."

Nå har eg brukt orde for møje kjenne eg. Ordet klem har blitt ennå mer ekkelt enn de allerede va. Nei, gje meg et håndtrykk!

Den Ukomfortable Sonen

Du når et punkt i live der du kjenne at "Det e nok, eg e ferige." Du kjenne rett å slett nok folk, å har nok venna - eller jedna helle bekjente. Det trenge kje nødvendigvis ver det at du har så mange heller - men det faktum at du må igjønå "bli kjent prosessen" me dei susanne spørsmålå:

- Kæ du drive me då?
- Kor du e fra?
- Bur du her eller..? (Jo, det minne om de oppforbi, men i en desperat bli-kjent-situasjon e en overintressert i både opprinnelig å nåværende geografisk befinnelse)
- Kor du har gått på skule? Å kæ gjekk du på..?
- Trives du her?
- Planane framøve då..?
- 16-17 "jaja", "kult då" , "konge"
- "Jaja, nei, men eg må sjå kor di blei av dei der, men me snakkes sikkert, koseligt å treffa deg!"

Ofta stoppe det opp sjå meg me kor di e frå. For når eg hørre at dei e frå Oslo elle Bergen, så vett jo eg i mitt stille sinn at:
"Hey, eg kjenne jo åg folk der", å sedde i gang en utspørring om di kjenne någen av dei så eg vett kem e. Nå e det jo eingong sånn at svært mange har bekjente i ein storby, å det ska ofta litt te at de klaffe me tilfedighedane, men det har hendt. Oppte fleire gonge trur eg..

Men, konklusjonen; Eg e ferige. Enorme mengda me folk å potensielle nye bekjente tiltrekke meg kje lenger - av den enkle grunn at eg vett den ukomfortable fasen me må igjønå. Det e som å velga mødlå to onde:

1. Faktisk pina seg sjøl jønå pinlige "me vett begge at ingen egentle lure på desse spørsmålå" samtala
2. Ikje bli kjent me fleire, å satsa alt på at dei eg har blitt kjent me ikje dumpe meg å at eg klare meg live ud bekjentmessigt sett

Å av dei to føles det skremmande mer tiltrekkande ud me løysning 2. Fins der kje en regel om at familien e uansitt plikta te å snakka me deg en gong i vegå..? Då bør eg jo konna få et kurant liv i alle fall - om ikje hypersosialt…

Men, der fins i alle fall et unntak. Någen folk finne du tonen me me ein gong - å bli kjent spørsmålå dukke opp lenge itte, når du faktisk lure på det, å det ikje e av påtvungne årsaga.

Strengt tatt må en jo ikje ta for seg dei standard spørsmålå heller, men då har en jo jaffal litt grunnlag for kæ bås en ska sedda folk i - å de e jo greit å systematisera ting litt, e de kje vel..?

I wanna go home...!

Dagens visdomsord te deg så åg e i få orden på økonomien fasen: Roter låningå. Bytt på kem du låne av for kvar gong - sånn at ingen har kontroll å de virke som du bare låne penga en sjelden gong. Lån gjerna av ein for å betala tebage ein aen, sånn at du ikje låne for lenge å allti har lånemulighed. Be åg svært gjerna om å få feriepenga i mars. Gubba, de ska bli skjønt me ferie!

Hadde mine foreldre oppdratt meg me livsvisdommen "Dø lykkelig med oppbrukt kapital" så ville eg våre tidenes mest pliktoppfyllande datter. Nå har jo verken mor elle far våre så veldige på at eg ikje må bruga penga å spara alt heller, sjøl om eg tidlig blei "tipsa" at både advokat å dyrlege va fine yrke, me ei heilt kurante lønn. Men eg vett at innerst inne, så hadde di et håb, en drøm di meste kje tårte tenke konne oppfyllast en gong. ...Rema…

Eg har allerede utvikla favorittkunde-prinsippe. Per nå har eg en favoritt-favorittkunde, å andre favoritt kunda. Den totale favoritten e en mannlig 40-50 åring me langt hår, å så allti smile å e gla. Å eg digge an! Så langt har an våre innom kvar dag eg he våre, å eg mistenke at han lide av sama syndrom som meg - at an simpelthen elske de å gå i madbutikka. An klare jedna rett å slett ikje la ver å smila når Remadørene går opp for an, å an entre himmelen. Me hadde passt godt i lag eg å han. Så konne me bare gått på madbutikk itte madbutikk, å reist på bilferie te sverige å danmark. Eg trur eg ska laga en livsreiseruteplan å legga fram for an neste gong eg treffe an.
An kan jo kje sei nei...

Eg vett kje koss de e me dåkke, men eg føle av å te et press te å lengta heim. For all del, de e jilja i mitt hjerta ennå, å når "My Hometown" me Bruce Springsteen går, så e de Jilja så e i musikkvideoen. Normalt sett kjenne du jo at "nå e de lenge si eg he våre heima, elle truffe familien" når du he våre vekke ei stonn. Men, de e her probleme komme. Eg når kje å komma te de punkte mødlå kvar gong eg får spørsmåle
"Nå lengte du vel heim vel...?"
"Nå e de lenge si du he våre heima, e de kje vel...?"
"Ska bli godt å komma heim snart nå tenke eg...?"
"Må ver jillt me en tur heim nå når de e så lenge si vel..?"

For all del, eg lengte fort heim, å e heimakjære. Tingen e bare de at når desse små trivielle spørsmålå dukke opp så lide sjeldent så di jer, så rekke eg kje å tenke "fytti nå vil eg heim", men mer "oi, nå burde eg jo låge for døden me heimlengsel". Men te dåkke (me ei i teten..) så føle dåkke troffne har eg et behov for å sei at:
- Jo, eg lengte heim. Å jo, de e jillt me en tur heim!

Å for all del sedde eg pris på de, å de ville jo våre trist om eg alre hørrte någe. (Tenk at der jedna finst folk så ikje blir ittespurt om heimtur fleire gonge i vegå..vil kje tenka de en gong..) Å de e ikje kritikk i de heila, de va mer et;
"eg lengte heim sjøl om eg jedna kje lar lengselen ta øvehånd å reise heim så ofta så de tydeligvis ville våre naturligt at eg jor.."

Lookin' Out My Back Door..!

Vel, de nærme seg et år si sist. Et år fullt av utviklinga, forbedringa, utnyttelse av eget skyhøyt potensial på alle område, forbedring av de få ting så ikje allerede va perfekt, ergo: Eg har nådd status: Fullkommen. Eg e idealet på et vellykka, fornuftig, gjennomtenkt menneske, i en enkel sjels innpakning.

De e sagt at kjærligheden består åg i å ofra, å de har eg fått erfara. Eg har avlagt et kjærlighedens offer i å legga te sies min hengivenhed te trevaren, å flytta te Stavanger å begynt i Lyse. Pass deg elle så kutte eg strømmen.
Eg e usikker om eg faktisk har såpass makt, elle kan klussa de så te at eg e kapabel te å føra te strømløshed hos folket, men de e en fine trussel om ikje ant.

De e en heilt aen tilværelse. De så før va på me motörhead, treningsboksa stappa oppi sokka, øyreklokke å vernesko, e nå blitt kontorkler, stilongs (riktignok fremdeles stappa i sokkane) å ikje vernesko (dog uden hæla, får ver grense..)

De e kje heilt de sama me by så lokalmiljø. I lokalmiljø stole me på kvarandre å vandre ud å inn så du vil. Her e de låsekort. Å låsekorte får du ikje før du har våre ei lidå stonn å di stole litt på deg. Som nyansatt ikje-innehaver av låsekort, e verden full av utfordringa. Du komme ud, men ikje inn.
Eg har allti foretrukke å komma inn. Inne kan eg godt ver uden å komma ud, men i vinterstiå foretrekke eg ikje de modsatta. I min fase uden låsekort blei eg ofte ståanne ude. Ofta tynt kledd.

En dag eg utforska den store verden å tog turen ud, blei eg ståanne nærmare en halltime (nei, så lenge va de ikje, men tiå i jobbperspektiv virke allti lenger, så de rettferdiggjør tidsbegrebe mitt..) i tskjorta å venta på at någen sko få ideen om "hey, hu nya, hu kan kje ver udelåst?". Ingen fekk ideen. Eller di brydde seg ikje. Eg velge å tru de fyssta. Då va e bare om åjer å springa ront adle bygningane, å leida itte en vei inn. De føltes te slutt som eg va me i Mission Impossible, bare uden musikken. Hadde de kje våre for eg va andpusten av joggingå, sko eg nynnt theme frå filmen åg, men de lod seg kje jer på de tidspunkte. Mission possible. Eg kom meg inn. Men de tog lang tid før eg klarte øvegå frykten å gå du igjen. Nå har eg fått låsekort, å benytta mesteparten av dagane på å gå ud å inn - bare fordi jeg kan.

I blant går menneske på små å store smella. I kæ grad eg kan gje vidunderverke meg menneskelige egenskabe e jo usikkert, men frå ti te aen jer eg små feilskjær bare for å fremstå mer humane å på nivå me resten av menneskeheden.
Ein av dei minimale feilberekningane he ført te en utvidelse av min sosiale krets - i form av ekstrajobb på Rema. De at den matematiske tilstanden har nådd - 10 000 - 4000 - 2000 - 400 - rekninga har hatt svært liden innvirkning på beslutningen. Eg e ganske enkelt bare for å bli kjent me flest muligt her i byen.
Eg e en fryktele enkel sjel så ikje jer avkall på mine prioriterte vana bare for alt tilseie eg bør. Å kem trenge vel feriepengane i sommar, når en faktisk kan få di udbetalt i mars??

"Rundt hvert hjørne ligger en uoppdaget dagligvarebutikk du ennå ikke har vært innom. Grip dagen. Gå inn."