Lookin' Out My Back Door..!

Vel, de nærme seg et år si sist. Et år fullt av utviklinga, forbedringa, utnyttelse av eget skyhøyt potensial på alle område, forbedring av de få ting så ikje allerede va perfekt, ergo: Eg har nådd status: Fullkommen. Eg e idealet på et vellykka, fornuftig, gjennomtenkt menneske, i en enkel sjels innpakning.

De e sagt at kjærligheden består åg i å ofra, å de har eg fått erfara. Eg har avlagt et kjærlighedens offer i å legga te sies min hengivenhed te trevaren, å flytta te Stavanger å begynt i Lyse. Pass deg elle så kutte eg strømmen.
Eg e usikker om eg faktisk har såpass makt, elle kan klussa de så te at eg e kapabel te å føra te strømløshed hos folket, men de e en fine trussel om ikje ant.

De e en heilt aen tilværelse. De så før va på me motörhead, treningsboksa stappa oppi sokka, øyreklokke å vernesko, e nå blitt kontorkler, stilongs (riktignok fremdeles stappa i sokkane) å ikje vernesko (dog uden hæla, får ver grense..)

De e kje heilt de sama me by så lokalmiljø. I lokalmiljø stole me på kvarandre å vandre ud å inn så du vil. Her e de låsekort. Å låsekorte får du ikje før du har våre ei lidå stonn å di stole litt på deg. Som nyansatt ikje-innehaver av låsekort, e verden full av utfordringa. Du komme ud, men ikje inn.
Eg har allti foretrukke å komma inn. Inne kan eg godt ver uden å komma ud, men i vinterstiå foretrekke eg ikje de modsatta. I min fase uden låsekort blei eg ofte ståanne ude. Ofta tynt kledd.

En dag eg utforska den store verden å tog turen ud, blei eg ståanne nærmare en halltime (nei, så lenge va de ikje, men tiå i jobbperspektiv virke allti lenger, så de rettferdiggjør tidsbegrebe mitt..) i tskjorta å venta på at någen sko få ideen om "hey, hu nya, hu kan kje ver udelåst?". Ingen fekk ideen. Eller di brydde seg ikje. Eg velge å tru de fyssta. Då va e bare om åjer å springa ront adle bygningane, å leida itte en vei inn. De føltes te slutt som eg va me i Mission Impossible, bare uden musikken. Hadde de kje våre for eg va andpusten av joggingå, sko eg nynnt theme frå filmen åg, men de lod seg kje jer på de tidspunkte. Mission possible. Eg kom meg inn. Men de tog lang tid før eg klarte øvegå frykten å gå du igjen. Nå har eg fått låsekort, å benytta mesteparten av dagane på å gå ud å inn - bare fordi jeg kan.

I blant går menneske på små å store smella. I kæ grad eg kan gje vidunderverke meg menneskelige egenskabe e jo usikkert, men frå ti te aen jer eg små feilskjær bare for å fremstå mer humane å på nivå me resten av menneskeheden.
Ein av dei minimale feilberekningane he ført te en utvidelse av min sosiale krets - i form av ekstrajobb på Rema. De at den matematiske tilstanden har nådd - 10 000 - 4000 - 2000 - 400 - rekninga har hatt svært liden innvirkning på beslutningen. Eg e ganske enkelt bare for å bli kjent me flest muligt her i byen.
Eg e en fryktele enkel sjel så ikje jer avkall på mine prioriterte vana bare for alt tilseie eg bør. Å kem trenge vel feriepengane i sommar, når en faktisk kan få di udbetalt i mars??

"Rundt hvert hjørne ligger en uoppdaget dagligvarebutikk du ennå ikke har vært innom. Grip dagen. Gå inn."