lørdag 27. februar 2010

Uncomfortably Numb

Si me fysst e fryktele ukomfortable nå, tar me stege inn i den ytterste ukomfortable sonen. Bare ordet ose av uvelvilje, trossing av grense, å et ytterst overtramp av intimgrense - klemming.

Folk har ulige grense både når det gjelde klemming å så mangt ellers. Personligt e eg ingen fan av klemming. Det har sikkert møje me vane å jer åg, men eg syns heile klemprosessen e relativt unødvendige.

De å trykka seg sjøl innte någen, oppleve eg ikkje som digg, men snarare tvert imod - en lide fristande handling så av å te påkreves deg.

Någen folk klemme veldig møje, å det ose av "ska kje møje te før eg gir deg en klem nei" å en forunderlige lykke å kjærlighed. Dei må du passa deg for. Unngå di for alt di e verdt. Hold gjerna någe i hendene, elle jer deg litt funksjonshemma (på hvilket tenkelig vis som helst), sånn at det komme tydeligt fram at det å klemma deg e praktisk umuligt å fysisk vondt for deg.

Samtidig - eg vil kje sei at eg som anti klemmaren eg e, har et iskaldt hjerta å nada kjærlighed. Nei, eg bare foretrekke de ikje. Det får ver enten eller, enten mer eller mindre - ingen mellomting. De vil muligens ver å foretrekka at du går for et håndtrykk, evetuelt rett på åpningshilsen - i dei aller fleste tilfelle i alle fall. Folk på gadå å randoms du snakke me e oftast ikkje mottakelige for at du går for någe drøyare enn en klem..merkeligt de der..kor blei de av peace, love and freedom..?

Det versta med heile klemmingå, e problemstillingen klem - ikkje klem..? For sånne situasjona oppstår, sjøl om di aldri burde det. Situasjonen der eine parten tenke "klem", å andre parten tenke "ikkje klem". Det resultere i en fryktele pinlige situasjon. De blir en blanding av løs klem/fast klem, ofta me litt klønete bevegelsa (någe så jo e logisk me tanke på at i det dåkk gjekk mod kvarandre fysisk la kroppen te rette for om dåkk sko klemma elle ikkje), å alltid ittefulgt av en pinlig stemning som ofte prege heila treffe.

Av å te blir jedna kje klemmen igangsatt heller, men du får en heilt klare fornemmelse om at du drepte klemmen. At du me din fiendtlige holdning å heilt klare sperra drepte kjærligheden modparten va klar te å sjenka deg. De føles heller ikkje bra - å du får en samvittighetsfølelse om at nå må du i alle fall visa at du va sykt gla for å treffa den andre for å jer opp for deg. Å tru ikkje de ordne seg neste gong - når du strene beinklar for en skikkele go'klem avgåre, då går han for håndtrykk. Selvfølgele.

Eg lige det ikkje, men ærlige bør en jo jaffal ha et ønske om å ver, å i enkelte tilfelle gjerna prøva å ver åg. Det hende eg klemme. Å de hende eg syns de "passe". Men de e sjelden. Mesten alre. Å då ska de ver en impulsive "kødde du me meg kæ jer du HER?" klem.

Å någen folk "passe" de å klemma. Nå tenke du jedna "nåh, familien" - gløm de. Me klemme kje i vår familie.

Ved dei sjeldne anledningane (som graviditet/fødsel, bryllup å forlovelse, sistnevnte har eg faktisk klart unngått å gitt klem ved) me faktisk MÅ gje klem, så grue eg meg faktisk på forhånd. Når eg kjøre i min champagnefarga golf avgårde te sygehuse å ska hilsa på den siste ankomne te familien, så grue eg meg te klemmen. Eg kan kje for de - de føles ikkje naturligt i de heila i de eg lene meg mod modparten e febrilsk prøve å skjula at "ja dette blir ukomfortabelt."

Nå har eg brukt orde for møje kjenne eg. Ordet klem har blitt ennå mer ekkelt enn de allerede va. Nei, gje meg et håndtrykk!

2 kommentarer:

Siri sa...

Ska huska på d viss d blir en neste gång:) Då kjøre me håndtrykk!!

Anonym sa...

Word!