Si me fysst e fryktele ukomfortable nå, tar me stege inn i den ytterste ukomfortable sonen. Bare ordet ose av uvelvilje, trossing av grense, å et ytterst overtramp av intimgrense - klemming.
Folk har ulige grense både når det gjelde klemming å så mangt ellers. Personligt e eg ingen fan av klemming. Det har sikkert møje me vane å jer åg, men eg syns heile klemprosessen e relativt unødvendige.
De å trykka seg sjøl innte någen, oppleve eg ikkje som digg, men snarare tvert imod - en lide fristande handling så av å te påkreves deg.
Någen folk klemme veldig møje, å det ose av "ska kje møje te før eg gir deg en klem nei" å en forunderlige lykke å kjærlighed. Dei må du passa deg for. Unngå di for alt di e verdt. Hold gjerna någe i hendene, elle jer deg litt funksjonshemma (på hvilket tenkelig vis som helst), sånn at det komme tydeligt fram at det å klemma deg e praktisk umuligt å fysisk vondt for deg.
Samtidig - eg vil kje sei at eg som anti klemmaren eg e, har et iskaldt hjerta å nada kjærlighed. Nei, eg bare foretrekke de ikje. Det får ver enten eller, enten mer eller mindre - ingen mellomting. De vil muligens ver å foretrekka at du går for et håndtrykk, evetuelt rett på åpningshilsen - i dei aller fleste tilfelle i alle fall. Folk på gadå å randoms du snakke me e oftast ikkje mottakelige for at du går for någe drøyare enn en klem..merkeligt de der..kor blei de av peace, love and freedom..?
Det versta med heile klemmingå, e problemstillingen klem - ikkje klem..? For sånne situasjona oppstår, sjøl om di aldri burde det. Situasjonen der eine parten tenke "klem", å andre parten tenke "ikkje klem". Det resultere i en fryktele pinlige situasjon. De blir en blanding av løs klem/fast klem, ofta me litt klønete bevegelsa (någe så jo e logisk me tanke på at i det dåkk gjekk mod kvarandre fysisk la kroppen te rette for om dåkk sko klemma elle ikkje), å alltid ittefulgt av en pinlig stemning som ofte prege heila treffe.
Av å te blir jedna kje klemmen igangsatt heller, men du får en heilt klare fornemmelse om at du drepte klemmen. At du me din fiendtlige holdning å heilt klare sperra drepte kjærligheden modparten va klar te å sjenka deg. De føles heller ikkje bra - å du får en samvittighetsfølelse om at nå må du i alle fall visa at du va sykt gla for å treffa den andre for å jer opp for deg. Å tru ikkje de ordne seg neste gong - når du strene beinklar for en skikkele go'klem avgåre, då går han for håndtrykk. Selvfølgele.
Eg lige det ikkje, men ærlige bør en jo jaffal ha et ønske om å ver, å i enkelte tilfelle gjerna prøva å ver åg. Det hende eg klemme. Å de hende eg syns de "passe". Men de e sjelden. Mesten alre. Å då ska de ver en impulsive "kødde du me meg kæ jer du HER?" klem.
Å någen folk "passe" de å klemma. Nå tenke du jedna "nåh, familien" - gløm de. Me klemme kje i vår familie.
Ved dei sjeldne anledningane (som graviditet/fødsel, bryllup å forlovelse, sistnevnte har eg faktisk klart unngått å gitt klem ved) me faktisk MÅ gje klem, så grue eg meg faktisk på forhånd. Når eg kjøre i min champagnefarga golf avgårde te sygehuse å ska hilsa på den siste ankomne te familien, så grue eg meg te klemmen. Eg kan kje for de - de føles ikkje naturligt i de heila i de eg lene meg mod modparten e febrilsk prøve å skjula at "ja dette blir ukomfortabelt."
Nå har eg brukt orde for møje kjenne eg. Ordet klem har blitt ennå mer ekkelt enn de allerede va. Nei, gje meg et håndtrykk!
lørdag 27. februar 2010
torsdag 25. februar 2010
Den Ukomfortable Sonen
Du når et punkt i live der du kjenne at "Det e nok, eg e ferige." Du kjenne rett å slett nok folk, å har nok venna - eller jedna helle bekjente. Det trenge kje nødvendigvis ver det at du har så mange heller - men det faktum at du må igjønå "bli kjent prosessen" me dei susanne spørsmålå:
- Kæ du drive me då?
- Kor du e fra?
- Bur du her eller..? (Jo, det minne om de oppforbi, men i en desperat bli-kjent-situasjon e en overintressert i både opprinnelig å nåværende geografisk befinnelse)
- Kor du har gått på skule? Å kæ gjekk du på..?
- Trives du her?
- Planane framøve då..?
- 16-17 "jaja", "kult då" , "konge"
- "Jaja, nei, men eg må sjå kor di blei av dei der, men me snakkes sikkert, koseligt å treffa deg!"
Ofta stoppe det opp sjå meg me kor di e frå. For når eg hørre at dei e frå Oslo elle Bergen, så vett jo eg i mitt stille sinn at:
"Hey, eg kjenne jo åg folk der", å sedde i gang en utspørring om di kjenne någen av dei så eg vett kem e. Nå e det jo eingong sånn at svært mange har bekjente i ein storby, å det ska ofta litt te at de klaffe me tilfedighedane, men det har hendt. Oppte fleire gonge trur eg..
Men, konklusjonen; Eg e ferige. Enorme mengda me folk å potensielle nye bekjente tiltrekke meg kje lenger - av den enkle grunn at eg vett den ukomfortable fasen me må igjønå. Det e som å velga mødlå to onde:
1. Faktisk pina seg sjøl jønå pinlige "me vett begge at ingen egentle lure på desse spørsmålå" samtala
2. Ikje bli kjent me fleire, å satsa alt på at dei eg har blitt kjent me ikje dumpe meg å at eg klare meg live ud bekjentmessigt sett
Å av dei to føles det skremmande mer tiltrekkande ud me løysning 2. Fins der kje en regel om at familien e uansitt plikta te å snakka me deg en gong i vegå..? Då bør eg jo konna få et kurant liv i alle fall - om ikje hypersosialt…
Men, der fins i alle fall et unntak. Någen folk finne du tonen me me ein gong - å bli kjent spørsmålå dukke opp lenge itte, når du faktisk lure på det, å det ikje e av påtvungne årsaga.
Strengt tatt må en jo ikje ta for seg dei standard spørsmålå heller, men då har en jo jaffal litt grunnlag for kæ bås en ska sedda folk i - å de e jo greit å systematisera ting litt, e de kje vel..?
- Kæ du drive me då?
- Kor du e fra?
- Bur du her eller..? (Jo, det minne om de oppforbi, men i en desperat bli-kjent-situasjon e en overintressert i både opprinnelig å nåværende geografisk befinnelse)
- Kor du har gått på skule? Å kæ gjekk du på..?
- Trives du her?
- Planane framøve då..?
- 16-17 "jaja", "kult då" , "konge"
- "Jaja, nei, men eg må sjå kor di blei av dei der, men me snakkes sikkert, koseligt å treffa deg!"
Ofta stoppe det opp sjå meg me kor di e frå. For når eg hørre at dei e frå Oslo elle Bergen, så vett jo eg i mitt stille sinn at:
"Hey, eg kjenne jo åg folk der", å sedde i gang en utspørring om di kjenne någen av dei så eg vett kem e. Nå e det jo eingong sånn at svært mange har bekjente i ein storby, å det ska ofta litt te at de klaffe me tilfedighedane, men det har hendt. Oppte fleire gonge trur eg..
Men, konklusjonen; Eg e ferige. Enorme mengda me folk å potensielle nye bekjente tiltrekke meg kje lenger - av den enkle grunn at eg vett den ukomfortable fasen me må igjønå. Det e som å velga mødlå to onde:
1. Faktisk pina seg sjøl jønå pinlige "me vett begge at ingen egentle lure på desse spørsmålå" samtala
2. Ikje bli kjent me fleire, å satsa alt på at dei eg har blitt kjent me ikje dumpe meg å at eg klare meg live ud bekjentmessigt sett
Å av dei to føles det skremmande mer tiltrekkande ud me løysning 2. Fins der kje en regel om at familien e uansitt plikta te å snakka me deg en gong i vegå..? Då bør eg jo konna få et kurant liv i alle fall - om ikje hypersosialt…
Men, der fins i alle fall et unntak. Någen folk finne du tonen me me ein gong - å bli kjent spørsmålå dukke opp lenge itte, når du faktisk lure på det, å det ikje e av påtvungne årsaga.
Strengt tatt må en jo ikje ta for seg dei standard spørsmålå heller, men då har en jo jaffal litt grunnlag for kæ bås en ska sedda folk i - å de e jo greit å systematisera ting litt, e de kje vel..?
fredag 19. februar 2010
I wanna go home...!
Dagens visdomsord te deg så åg e i få orden på økonomien fasen: Roter låningå. Bytt på kem du låne av for kvar gong - sånn at ingen har kontroll å de virke som du bare låne penga en sjelden gong. Lån gjerna av ein for å betala tebage ein aen, sånn at du ikje låne for lenge å allti har lånemulighed. Be åg svært gjerna om å få feriepenga i mars. Gubba, de ska bli skjønt me ferie!
Hadde mine foreldre oppdratt meg me livsvisdommen "Dø lykkelig med oppbrukt kapital" så ville eg våre tidenes mest pliktoppfyllande datter. Nå har jo verken mor elle far våre så veldige på at eg ikje må bruga penga å spara alt heller, sjøl om eg tidlig blei "tipsa" at både advokat å dyrlege va fine yrke, me ei heilt kurante lønn. Men eg vett at innerst inne, så hadde di et håb, en drøm di meste kje tårte tenke konne oppfyllast en gong. ...Rema…
Eg har allerede utvikla favorittkunde-prinsippe. Per nå har eg en favoritt-favorittkunde, å andre favoritt kunda. Den totale favoritten e en mannlig 40-50 åring me langt hår, å så allti smile å e gla. Å eg digge an! Så langt har an våre innom kvar dag eg he våre, å eg mistenke at han lide av sama syndrom som meg - at an simpelthen elske de å gå i madbutikka. An klare jedna rett å slett ikje la ver å smila når Remadørene går opp for an, å an entre himmelen. Me hadde passt godt i lag eg å han. Så konne me bare gått på madbutikk itte madbutikk, å reist på bilferie te sverige å danmark. Eg trur eg ska laga en livsreiseruteplan å legga fram for an neste gong eg treffe an.
An kan jo kje sei nei...
Eg vett kje koss de e me dåkke, men eg føle av å te et press te å lengta heim. For all del, de e jilja i mitt hjerta ennå, å når "My Hometown" me Bruce Springsteen går, så e de Jilja så e i musikkvideoen. Normalt sett kjenne du jo at "nå e de lenge si eg he våre heima, elle truffe familien" når du he våre vekke ei stonn. Men, de e her probleme komme. Eg når kje å komma te de punkte mødlå kvar gong eg får spørsmåle
"Nå lengte du vel heim vel...?"
"Nå e de lenge si du he våre heima, e de kje vel...?"
"Ska bli godt å komma heim snart nå tenke eg...?"
"Må ver jillt me en tur heim nå når de e så lenge si vel..?"
For all del, eg lengte fort heim, å e heimakjære. Tingen e bare de at når desse små trivielle spørsmålå dukke opp så lide sjeldent så di jer, så rekke eg kje å tenke "fytti nå vil eg heim", men mer "oi, nå burde eg jo låge for døden me heimlengsel". Men te dåkke (me ei i teten..) så føle dåkke troffne har eg et behov for å sei at:
- Jo, eg lengte heim. Å jo, de e jillt me en tur heim!
Å for all del sedde eg pris på de, å de ville jo våre trist om eg alre hørrte någe. (Tenk at der jedna finst folk så ikje blir ittespurt om heimtur fleire gonge i vegå..vil kje tenka de en gong..) Å de e ikje kritikk i de heila, de va mer et;
"eg lengte heim sjøl om eg jedna kje lar lengselen ta øvehånd å reise heim så ofta så de tydeligvis ville våre naturligt at eg jor.."
Hadde mine foreldre oppdratt meg me livsvisdommen "Dø lykkelig med oppbrukt kapital" så ville eg våre tidenes mest pliktoppfyllande datter. Nå har jo verken mor elle far våre så veldige på at eg ikje må bruga penga å spara alt heller, sjøl om eg tidlig blei "tipsa" at både advokat å dyrlege va fine yrke, me ei heilt kurante lønn. Men eg vett at innerst inne, så hadde di et håb, en drøm di meste kje tårte tenke konne oppfyllast en gong. ...Rema…
Eg har allerede utvikla favorittkunde-prinsippe. Per nå har eg en favoritt-favorittkunde, å andre favoritt kunda. Den totale favoritten e en mannlig 40-50 åring me langt hår, å så allti smile å e gla. Å eg digge an! Så langt har an våre innom kvar dag eg he våre, å eg mistenke at han lide av sama syndrom som meg - at an simpelthen elske de å gå i madbutikka. An klare jedna rett å slett ikje la ver å smila når Remadørene går opp for an, å an entre himmelen. Me hadde passt godt i lag eg å han. Så konne me bare gått på madbutikk itte madbutikk, å reist på bilferie te sverige å danmark. Eg trur eg ska laga en livsreiseruteplan å legga fram for an neste gong eg treffe an.
An kan jo kje sei nei...
Eg vett kje koss de e me dåkke, men eg føle av å te et press te å lengta heim. For all del, de e jilja i mitt hjerta ennå, å når "My Hometown" me Bruce Springsteen går, så e de Jilja så e i musikkvideoen. Normalt sett kjenne du jo at "nå e de lenge si eg he våre heima, elle truffe familien" når du he våre vekke ei stonn. Men, de e her probleme komme. Eg når kje å komma te de punkte mødlå kvar gong eg får spørsmåle
"Nå lengte du vel heim vel...?"
"Nå e de lenge si du he våre heima, e de kje vel...?"
"Ska bli godt å komma heim snart nå tenke eg...?"
"Må ver jillt me en tur heim nå når de e så lenge si vel..?"
For all del, eg lengte fort heim, å e heimakjære. Tingen e bare de at når desse små trivielle spørsmålå dukke opp så lide sjeldent så di jer, så rekke eg kje å tenke "fytti nå vil eg heim", men mer "oi, nå burde eg jo låge for døden me heimlengsel". Men te dåkke (me ei i teten..) så føle dåkke troffne har eg et behov for å sei at:
- Jo, eg lengte heim. Å jo, de e jillt me en tur heim!
Å for all del sedde eg pris på de, å de ville jo våre trist om eg alre hørrte någe. (Tenk at der jedna finst folk så ikje blir ittespurt om heimtur fleire gonge i vegå..vil kje tenka de en gong..) Å de e ikje kritikk i de heila, de va mer et;
"eg lengte heim sjøl om eg jedna kje lar lengselen ta øvehånd å reise heim så ofta så de tydeligvis ville våre naturligt at eg jor.."
tirsdag 16. februar 2010
Lookin' Out My Back Door..!
Vel, de nærme seg et år si sist. Et år fullt av utviklinga, forbedringa, utnyttelse av eget skyhøyt potensial på alle område, forbedring av de få ting så ikje allerede va perfekt, ergo: Eg har nådd status: Fullkommen. Eg e idealet på et vellykka, fornuftig, gjennomtenkt menneske, i en enkel sjels innpakning.
De e sagt at kjærligheden består åg i å ofra, å de har eg fått erfara. Eg har avlagt et kjærlighedens offer i å legga te sies min hengivenhed te trevaren, å flytta te Stavanger å begynt i Lyse. Pass deg elle så kutte eg strømmen.
Eg e usikker om eg faktisk har såpass makt, elle kan klussa de så te at eg e kapabel te å føra te strømløshed hos folket, men de e en fine trussel om ikje ant.
De e en heilt aen tilværelse. De så før va på me motörhead, treningsboksa stappa oppi sokka, øyreklokke å vernesko, e nå blitt kontorkler, stilongs (riktignok fremdeles stappa i sokkane) å ikje vernesko (dog uden hæla, får ver grense..)
De e kje heilt de sama me by så lokalmiljø. I lokalmiljø stole me på kvarandre å vandre ud å inn så du vil. Her e de låsekort. Å låsekorte får du ikje før du har våre ei lidå stonn å di stole litt på deg. Som nyansatt ikje-innehaver av låsekort, e verden full av utfordringa. Du komme ud, men ikje inn.
Eg har allti foretrukke å komma inn. Inne kan eg godt ver uden å komma ud, men i vinterstiå foretrekke eg ikje de modsatta. I min fase uden låsekort blei eg ofte ståanne ude. Ofta tynt kledd.
En dag eg utforska den store verden å tog turen ud, blei eg ståanne nærmare en halltime (nei, så lenge va de ikje, men tiå i jobbperspektiv virke allti lenger, så de rettferdiggjør tidsbegrebe mitt..) i tskjorta å venta på at någen sko få ideen om "hey, hu nya, hu kan kje ver udelåst?". Ingen fekk ideen. Eller di brydde seg ikje. Eg velge å tru de fyssta. Då va e bare om åjer å springa ront adle bygningane, å leida itte en vei inn. De føltes te slutt som eg va me i Mission Impossible, bare uden musikken. Hadde de kje våre for eg va andpusten av joggingå, sko eg nynnt theme frå filmen åg, men de lod seg kje jer på de tidspunkte. Mission possible. Eg kom meg inn. Men de tog lang tid før eg klarte øvegå frykten å gå du igjen. Nå har eg fått låsekort, å benytta mesteparten av dagane på å gå ud å inn - bare fordi jeg kan.
I blant går menneske på små å store smella. I kæ grad eg kan gje vidunderverke meg menneskelige egenskabe e jo usikkert, men frå ti te aen jer eg små feilskjær bare for å fremstå mer humane å på nivå me resten av menneskeheden.
Ein av dei minimale feilberekningane he ført te en utvidelse av min sosiale krets - i form av ekstrajobb på Rema. De at den matematiske tilstanden har nådd - 10 000 - 4000 - 2000 - 400 - rekninga har hatt svært liden innvirkning på beslutningen. Eg e ganske enkelt bare for å bli kjent me flest muligt her i byen.
Eg e en fryktele enkel sjel så ikje jer avkall på mine prioriterte vana bare for alt tilseie eg bør. Å kem trenge vel feriepengane i sommar, når en faktisk kan få di udbetalt i mars??
"Rundt hvert hjørne ligger en uoppdaget dagligvarebutikk du ennå ikke har vært innom. Grip dagen. Gå inn."
De e sagt at kjærligheden består åg i å ofra, å de har eg fått erfara. Eg har avlagt et kjærlighedens offer i å legga te sies min hengivenhed te trevaren, å flytta te Stavanger å begynt i Lyse. Pass deg elle så kutte eg strømmen.
Eg e usikker om eg faktisk har såpass makt, elle kan klussa de så te at eg e kapabel te å føra te strømløshed hos folket, men de e en fine trussel om ikje ant.
De e en heilt aen tilværelse. De så før va på me motörhead, treningsboksa stappa oppi sokka, øyreklokke å vernesko, e nå blitt kontorkler, stilongs (riktignok fremdeles stappa i sokkane) å ikje vernesko (dog uden hæla, får ver grense..)
De e kje heilt de sama me by så lokalmiljø. I lokalmiljø stole me på kvarandre å vandre ud å inn så du vil. Her e de låsekort. Å låsekorte får du ikje før du har våre ei lidå stonn å di stole litt på deg. Som nyansatt ikje-innehaver av låsekort, e verden full av utfordringa. Du komme ud, men ikje inn.
Eg har allti foretrukke å komma inn. Inne kan eg godt ver uden å komma ud, men i vinterstiå foretrekke eg ikje de modsatta. I min fase uden låsekort blei eg ofte ståanne ude. Ofta tynt kledd.
En dag eg utforska den store verden å tog turen ud, blei eg ståanne nærmare en halltime (nei, så lenge va de ikje, men tiå i jobbperspektiv virke allti lenger, så de rettferdiggjør tidsbegrebe mitt..) i tskjorta å venta på at någen sko få ideen om "hey, hu nya, hu kan kje ver udelåst?". Ingen fekk ideen. Eller di brydde seg ikje. Eg velge å tru de fyssta. Då va e bare om åjer å springa ront adle bygningane, å leida itte en vei inn. De føltes te slutt som eg va me i Mission Impossible, bare uden musikken. Hadde de kje våre for eg va andpusten av joggingå, sko eg nynnt theme frå filmen åg, men de lod seg kje jer på de tidspunkte. Mission possible. Eg kom meg inn. Men de tog lang tid før eg klarte øvegå frykten å gå du igjen. Nå har eg fått låsekort, å benytta mesteparten av dagane på å gå ud å inn - bare fordi jeg kan.
I blant går menneske på små å store smella. I kæ grad eg kan gje vidunderverke meg menneskelige egenskabe e jo usikkert, men frå ti te aen jer eg små feilskjær bare for å fremstå mer humane å på nivå me resten av menneskeheden.
Ein av dei minimale feilberekningane he ført te en utvidelse av min sosiale krets - i form av ekstrajobb på Rema. De at den matematiske tilstanden har nådd - 10 000 - 4000 - 2000 - 400 - rekninga har hatt svært liden innvirkning på beslutningen. Eg e ganske enkelt bare for å bli kjent me flest muligt her i byen.
Eg e en fryktele enkel sjel så ikje jer avkall på mine prioriterte vana bare for alt tilseie eg bør. Å kem trenge vel feriepengane i sommar, når en faktisk kan få di udbetalt i mars??
"Rundt hvert hjørne ligger en uoppdaget dagligvarebutikk du ennå ikke har vært innom. Grip dagen. Gå inn."
torsdag 5. mars 2009
Alt har sin tid...
De e jedna kje så lett å sjå kæ dette e, men jo, tragisk nok (heldigvis for freia) e de restane itte årets påskeforbredelsa så langt..en del av di jaffal.. Å nei, bilde lyge ikje, redaksjonen kan etter egen erfaring og studie fastslå at ja, de e 4-pakninga.
Bestemte meg denna vegå at nå va de pause fram te påsken faktisk bjynne sjikkele, å foreløbigt, itte 3 daga vel å merka, har eg klart de! De faktum at krambuå ikje har fått inn nye ladning vil nok enkelte påstå e ein vesentlige faktor i min enorme styrke, men dog..eg e nå jaffal voldsomt imponerte!
mandag 16. februar 2009
Snurre Sprett.
De gjekk øve all forventning å fylla åre. Eg ska faktisk gå så langt så å sei at de va litt jillt åg. Ikje me alder, nei, men du får faktisk sjikkele dette e MIN dag, å plutsele føle du at alt kan skje. Dessuten ska eg alre kalla meg sjøl de eg biologisk sett e, eg ska sei Bente 20 år, uansitt!
Dagen blei feira i fyssta omgang på madla. Der sko eg plokka opp anne mette å så stikka på mcdonalds. Jo, eg kom, å eg va før tiå til å me, å ga beskje at eg va udføre. "Kom inn", fekk eg tebage.
Ikje søren. Eg fekk panikk. Någe surprise-opplegg va de fyssta så slo meg. Så eg ga beskje tebage at "neidå, eg he goe ti, eg vente her". Bjynte å kaldsvetta.
"Nei, du må komma inn", ittefulgt av at STORT smilefjes. Kæ skjedde? Eg kjørte. Eg kjørte avgåre i full panikk. Ront å ront på Madla, før eg te slutt parkerte på megaen, å ga beskjed at eg hanla mad imens, å at u bare sko sei frå når u va klar.
Eg va heilt på randen. E de en ting eg hate e de surprise. Eg freake heilt ud, klare kje takla de på någen som helst måde. Alt i meg stritte imod, både surprise, elle bare et telagt selskab, så lenge de e meg. Gløm de. Du må alre finna på de.
Å der såd eg. På mega, i bilen, å kjente eg blei kaldare å kaldare, mens eg svette mer å mer, å ante ikje kæ eg sko jer. Eg ringte te toni, å forklarte situasjonen, å spurte om hu någen gong konne fonne på å lagt surprise selskab for meg. Nei, de ville u alre drømt om. U kjente meg såpass. Å eg takkte, å informerte om at viss de sko ver så grusomt at de faktisk va et sleksab, så kome g bare te å stikka av, å komma te henna fortare enn planlagt.
Så bar de tebage igjen, am va klar, å eg kjørte seint oppijønå, snudde bilen idføre, å jor meg klar te å kjøra igjen mens eg såg for meg folk komma ud synganne me lys å kaga å partyhatta. De va bare anne mette. U hadde bakt kaga så me sko ha før mcdonalds, å de va defor u ville ha meg inn. Men, de blei kaga i bilen, før mcdonalds å feiring me toni, så te tross for at blodtrykke nok fekk seg ein støkk, så gjekk de heila fint!
Eg har lyst på ei nye baggy-dongeriboksa. På carlings. Probleme e bare at når eg e på carlings, så må eg ha någen me meg, elle så vett eg kæ så skjer. Eg kjøbe ei boksa te 1500 så butikkdamå syns "er råååstchili og sitter som et skudd" på deg, mens eg vett eg aalre kjeme te å gå i, men sjølsagt e aaaltfor "høflige" te å sei. Derfor må eg alliera meg me någen, sånn at eg kan je tegn te dei viss eg ikje vil ha bokså, å så kan dei sei en innøvd "eg ville tenkt litt på de/du kan jo prøva den andra du såg på i den andre butikken før du bestemme deg." Då går de fint.
E eg aleina e eg et lett mål.
De e kje de at eg faktisk trur at eg får "sprettrumpe" i den bokså der, de e bare de at de i håve mitt blir sjikkele uhøfligt å skommelt å sei at "nei, den bokså vil eg ikkje ha."
Å sei at eg får sprettrompa i ei bokså e som å sei at kongen ikje har littegranna påsa onna auene. Kongen har påsa onna auene. Å sei någe ant e så tydeligt løgn at de e jo bare direkte ondt å sei de. Å eg, eg har ikje sprettompa i någen bokse, så enkelt e de bare. Men de e heilt greit de. Eg klare meg fint uden sprett eg.
Dagen blei feira i fyssta omgang på madla. Der sko eg plokka opp anne mette å så stikka på mcdonalds. Jo, eg kom, å eg va før tiå til å me, å ga beskje at eg va udføre. "Kom inn", fekk eg tebage.
Ikje søren. Eg fekk panikk. Någe surprise-opplegg va de fyssta så slo meg. Så eg ga beskje tebage at "neidå, eg he goe ti, eg vente her". Bjynte å kaldsvetta.
"Nei, du må komma inn", ittefulgt av at STORT smilefjes. Kæ skjedde? Eg kjørte. Eg kjørte avgåre i full panikk. Ront å ront på Madla, før eg te slutt parkerte på megaen, å ga beskjed at eg hanla mad imens, å at u bare sko sei frå når u va klar.
Eg va heilt på randen. E de en ting eg hate e de surprise. Eg freake heilt ud, klare kje takla de på någen som helst måde. Alt i meg stritte imod, både surprise, elle bare et telagt selskab, så lenge de e meg. Gløm de. Du må alre finna på de.
Å der såd eg. På mega, i bilen, å kjente eg blei kaldare å kaldare, mens eg svette mer å mer, å ante ikje kæ eg sko jer. Eg ringte te toni, å forklarte situasjonen, å spurte om hu någen gong konne fonne på å lagt surprise selskab for meg. Nei, de ville u alre drømt om. U kjente meg såpass. Å eg takkte, å informerte om at viss de sko ver så grusomt at de faktisk va et sleksab, så kome g bare te å stikka av, å komma te henna fortare enn planlagt.
Så bar de tebage igjen, am va klar, å eg kjørte seint oppijønå, snudde bilen idføre, å jor meg klar te å kjøra igjen mens eg såg for meg folk komma ud synganne me lys å kaga å partyhatta. De va bare anne mette. U hadde bakt kaga så me sko ha før mcdonalds, å de va defor u ville ha meg inn. Men, de blei kaga i bilen, før mcdonalds å feiring me toni, så te tross for at blodtrykke nok fekk seg ein støkk, så gjekk de heila fint!
Eg har lyst på ei nye baggy-dongeriboksa. På carlings. Probleme e bare at når eg e på carlings, så må eg ha någen me meg, elle så vett eg kæ så skjer. Eg kjøbe ei boksa te 1500 så butikkdamå syns "er råååstchili og sitter som et skudd" på deg, mens eg vett eg aalre kjeme te å gå i, men sjølsagt e aaaltfor "høflige" te å sei. Derfor må eg alliera meg me någen, sånn at eg kan je tegn te dei viss eg ikje vil ha bokså, å så kan dei sei en innøvd "eg ville tenkt litt på de/du kan jo prøva den andra du såg på i den andre butikken før du bestemme deg." Då går de fint.
E eg aleina e eg et lett mål.
De e kje de at eg faktisk trur at eg får "sprettrumpe" i den bokså der, de e bare de at de i håve mitt blir sjikkele uhøfligt å skommelt å sei at "nei, den bokså vil eg ikkje ha."
Å sei at eg får sprettrompa i ei bokså e som å sei at kongen ikje har littegranna påsa onna auene. Kongen har påsa onna auene. Å sei någe ant e så tydeligt løgn at de e jo bare direkte ondt å sei de. Å eg, eg har ikje sprettompa i någen bokse, så enkelt e de bare. Men de e heilt greit de. Eg klare meg fint uden sprett eg.
tirsdag 10. februar 2009
18 and life!
Ikvell sko eg legga meg hypertiligt, av den enkle å velargumenterande gronnen at eg va jysligt trøtte.
Klokka blei ti, å eg tenkte: "Nei Bente, nå legge me åsse, hæ?"
Å jo, Bente va enige i at de va en fryktele bra plan. U gjekk på bade, pusste tennene, tog på fleecenattasen, å va fysisk å mentalt klar for å sova. Me tanke på at du sikkert vente en solskinnshistorie å happy ever after ending, ser eg meg nødt te å advara deg om at fortsettelsen e brutale.
Fysisk holdt eg meg stabile i "på tide å sova" modus, men plutseligt svikta psyken. 10 februar. Om to tima e ennå et år i live slutt. Eg e et år eldre om to tima. Å kæ e planen å jer me dei to timane?? Sova di vekk, å la alderen ta innersvingen å kuppa dei siste to timane?? Nei. De gjekk kje. Så eg tusla inn i ståvå igjen. Å her sidde eg ennå, to tima ittepå, å kjenne verkele at de va verdt de å sidda oppe desse to siste timane!
Du vil kje tru de en kan udretta på kort ti, når en bare verkele går inn for at denne tiå ska bli minneverdige! Eg har blant aent..
- Sitt en episode Beverly Hills
- Lagt mange kors (smykke) å en jomper i ei handlekorg på internett, for så å ta di ud igjen å enna opp uden någe (mest for å trøsta meg sjøl, å unna meg någe jillt i sorgen..)
- Hatt 2 4pakninga påskeegg
Når eg va veldigt liden syns eg de va en fine dag, de å fylla åre. Pakka, kage, å alt fokus på deg all day long. Så blei eg eldre, å innsåg at gavane å alt bare va en kompansasjon for de nederlaget at du e et år eldre. Si då har eg hata de. I ei årrekka har eg skulka skulen når eg fylde åre, men eg har ennå kje toge stege me å ringa å be om fri frå arbei "for nå e de heilt seriøst ikje løye å fylla åre lenger."
Som någen vett arbeie eg me onkelen min på arbei. De e en fryktele jille å gavmilde onkel. I fjor på min o store fødelsesdag hadde an gitt pengane eg sko få te eg fylde åre te sjefen, å fekk han te å gje di te meg, å sei de va en gave frå han sjøl.
Eg blei fort pinlige. For de fyssta konne eg kje fatta sjefen visste kæti eg fyllde åre, å grett nok de, eg takkte, men så kom de versta. An ga meg pengane, tog di diskre opp av lommen å liksom gjømte di for di andre, å sa at de va en liden gave frå han, men at eg ikje måtte sei de te någen. Å nei, eg ante ikje kæ eg sko tru. Fysst benekta eg lenge at dette her konne stemma, men itte ei lange stonn sank eg så lågt at eg paffe takkte for gaven. De heila blei avslørt seinare på dagen. Å eg skjems. Lenge.
På Tryggheim omgjorde eg 11 februar te 14 februar, å lagte et lide stort nummer av
at di verkele ikje kjente meg bere enn at di trudde eg fyllte 11, når de faktisk va 14. De funka ei stonn, å de va verdt de.
Et år fekk eg hamster av Tryggheimsjentene åg. Surprise på sengå me sang, godt, å..ja..en hamster i bur. Takk å lov an va i bur jaffal, men ligavell. Eg lokkte auene mens eg såvidt tog fingen borti å "klappte" an, å va totalt øvebevisanne om at an va "sååå sjyldige" å at eg hadde allti syns hamstera va sjyldige.
Alre likt gnagara, ikje litt en gong, kan kje for de. Delvis redde, delvis bare..ja, vanskeligheda me å finna de fina i di.
Men heile hamsteren tar eg kje bare på meg, ingen av dei andre ville halla an helle, me unntak av Astrid en sjelden gong, delvis for skams skoll trur eg, å delvis av dyp medfølelse for den heller uønska stakkaren.
Å nå, te deg kjære leser, tenke du jedna "de e bare et tal, gidd å bry deg". Vel, eg bryr meg. Delvis for eg vil allti ver enten 19 elle 21 år, å delvis fordi de me alderen komme forventninga. Eg bekymre meg øve de faktum at folk KAN bjynna å tenka "stakkar henna, ingen mann, ungen unga, ingen utdannelse, off, de e synd om na..". Sjølsagt e der ingen så seie de, å om der i de heila e någen så tenke de vett eg kje, men på vegne av at di kan tenka de bekymre eg meg. Så, from all of us (ja..de e meg å mine de) to all of you: Eg stotrives. Eg har de fint, å eg kose meg! Alderen te tross..
Klokka blei ti, å eg tenkte: "Nei Bente, nå legge me åsse, hæ?"
Å jo, Bente va enige i at de va en fryktele bra plan. U gjekk på bade, pusste tennene, tog på fleecenattasen, å va fysisk å mentalt klar for å sova. Me tanke på at du sikkert vente en solskinnshistorie å happy ever after ending, ser eg meg nødt te å advara deg om at fortsettelsen e brutale.
Fysisk holdt eg meg stabile i "på tide å sova" modus, men plutseligt svikta psyken. 10 februar. Om to tima e ennå et år i live slutt. Eg e et år eldre om to tima. Å kæ e planen å jer me dei to timane?? Sova di vekk, å la alderen ta innersvingen å kuppa dei siste to timane?? Nei. De gjekk kje. Så eg tusla inn i ståvå igjen. Å her sidde eg ennå, to tima ittepå, å kjenne verkele at de va verdt de å sidda oppe desse to siste timane!
Du vil kje tru de en kan udretta på kort ti, når en bare verkele går inn for at denne tiå ska bli minneverdige! Eg har blant aent..
- Sitt en episode Beverly Hills
- Lagt mange kors (smykke) å en jomper i ei handlekorg på internett, for så å ta di ud igjen å enna opp uden någe (mest for å trøsta meg sjøl, å unna meg någe jillt i sorgen..)
- Hatt 2 4pakninga påskeegg
Når eg va veldigt liden syns eg de va en fine dag, de å fylla åre. Pakka, kage, å alt fokus på deg all day long. Så blei eg eldre, å innsåg at gavane å alt bare va en kompansasjon for de nederlaget at du e et år eldre. Si då har eg hata de. I ei årrekka har eg skulka skulen når eg fylde åre, men eg har ennå kje toge stege me å ringa å be om fri frå arbei "for nå e de heilt seriøst ikje løye å fylla åre lenger."
Som någen vett arbeie eg me onkelen min på arbei. De e en fryktele jille å gavmilde onkel. I fjor på min o store fødelsesdag hadde an gitt pengane eg sko få te eg fylde åre te sjefen, å fekk han te å gje di te meg, å sei de va en gave frå han sjøl.
Eg blei fort pinlige. For de fyssta konne eg kje fatta sjefen visste kæti eg fyllde åre, å grett nok de, eg takkte, men så kom de versta. An ga meg pengane, tog di diskre opp av lommen å liksom gjømte di for di andre, å sa at de va en liden gave frå han, men at eg ikje måtte sei de te någen. Å nei, eg ante ikje kæ eg sko tru. Fysst benekta eg lenge at dette her konne stemma, men itte ei lange stonn sank eg så lågt at eg paffe takkte for gaven. De heila blei avslørt seinare på dagen. Å eg skjems. Lenge.
På Tryggheim omgjorde eg 11 februar te 14 februar, å lagte et lide stort nummer av
at di verkele ikje kjente meg bere enn at di trudde eg fyllte 11, når de faktisk va 14. De funka ei stonn, å de va verdt de.
Et år fekk eg hamster av Tryggheimsjentene åg. Surprise på sengå me sang, godt, å..ja..en hamster i bur. Takk å lov an va i bur jaffal, men ligavell. Eg lokkte auene mens eg såvidt tog fingen borti å "klappte" an, å va totalt øvebevisanne om at an va "sååå sjyldige" å at eg hadde allti syns hamstera va sjyldige.
Alre likt gnagara, ikje litt en gong, kan kje for de. Delvis redde, delvis bare..ja, vanskeligheda me å finna de fina i di.
Men heile hamsteren tar eg kje bare på meg, ingen av dei andre ville halla an helle, me unntak av Astrid en sjelden gong, delvis for skams skoll trur eg, å delvis av dyp medfølelse for den heller uønska stakkaren.
Å nå, te deg kjære leser, tenke du jedna "de e bare et tal, gidd å bry deg". Vel, eg bryr meg. Delvis for eg vil allti ver enten 19 elle 21 år, å delvis fordi de me alderen komme forventninga. Eg bekymre meg øve de faktum at folk KAN bjynna å tenka "stakkar henna, ingen mann, ungen unga, ingen utdannelse, off, de e synd om na..". Sjølsagt e der ingen så seie de, å om der i de heila e någen så tenke de vett eg kje, men på vegne av at di kan tenka de bekymre eg meg. Så, from all of us (ja..de e meg å mine de) to all of you: Eg stotrives. Eg har de fint, å eg kose meg! Alderen te tross..
Abonner på:
Innlegg (Atom)