Sammen er vi sterke..?

Livet e bra! UL va konge – te tross oppdagelsen av at rangling e kje så lett så det ein gong va, å overraskande få tårevåte avskjeda når alt va øve. Før reiste me heim øvetrøtte, med en hau me nye bekjentskap – nå kjørte eg å Astrid heim i stillhet, me øyresus, trøtte i auene itte mange daga med å fascinert beskua adle folkå (hadde der bare våre UL reality, eg sko kjypt å sitt alt!) å avskjedsreplikkane gjekk mer i ”jaja, me snakkes i vegå folkens.”

Ellers, til urolige sjeler: eg klarte meg ok i Molde. Sko gjerna sagt eg sjarmerte di i senk å at di grein når eg reiste, men med tanke på at eg befant meg i totalt dvale i det klokkå blei 3 å adle såd klar rundt middagsbordet – med unntak av gjesten – så vil det nok ver en øvedrivelse…
Antrekke i ”første møte øyeblikket” va jo ein store bekymring for både meg å mange andre (merkeligt nok sa adle det va kje någe å tenka på på forhånd, men mistenkelig mange har stilt spørsmålet om kæ i all verden eg gjekk me i ettertid..), å eg kan fortella at eg va sånn någenlunde pertentligt antrukke i knall grønn shorts.
Togturen va åg øve all forventning, me unntak av en heller skremmande opplevelse i det eg våkna å toget sto heilt rolig, å eg ropte ut et ”NEEEI” i sikkerhet om at eg såd aleina å at adle andre hadde bytta tog utenom meg, va heile turen en fryd!

Familien Sævareid va en eksemplarisk gjestfri, å tvers gjennom GOD familie! Ein av tradisjonane i heimen va gjestebok. Adle besøkende skreiv en hilsen i den før di reiste, å dette blei åg eg spurt om å gjer. Totalt angst. Eg bladde panisk gjennom någen av dei eldre hilsenane itte tips, ”takk for gjestfrihet, god mat” + et bibelvers va en slager. Eg følte det blei litt for lett gjennomskuelig viss eg kjørte akkurat likt. Å sko eg ta en ”takk for alt, eg blir nok dumpa å vi ses aldri igjen” eller den mer optimistiske ”ses snart alle sammen”..? Eg kjørte en relativt nøytral stil, å prøvde å la ver å tenka på om kvart minste ord kom te å bli tolka i det eg va ute av dørå. Det va nå jaffal en over all forventning tur!

Turen heim tok någe lenger tid enn berekna, någe eg tar all skyld for. Å kjøra ned frå Molde e for dei så gjennom heile sin barndom har feriert i Norge VM i nostalgi, å det blei nok et par stopp mer enn nødvendig, bare for ”her har me våre på ferie, åh, så jillt”. Når kvelden nærma seg å me ennå ikkje va halvveis innsåg eg me klump i halsen at nei, me konne nok ikkje stoppa på heilt adle plassane eg hadde våre før…

Ellers, eg har våre en sterke soldat. En barmhjertige samaritan. Eg har hjulpe Kjetil å flytta inn i leiligheden.
Eg trur kje det va heilt planlagt frå någen av oss si sia. Me sko ut å handla. Eg såg for meg gå å kikka på forskjellige ting, samenligna dei ulike tingå, gå innom forskjellige varehus å endelig ha en IKEA-tur. I håve mitt kom handleturen te å enda med toppen en dvd-spelar (som jo har ei maksvekt på 1 kg, å e riktig så hendige å bæra med seg), någen kjøkkenting å en lampe jedna. Å ikkje minst fulle av visdom for kæ an burde å ikkje burde kjøba neste gong, itte litt mer betenkningstid.

Han delte ikkje heilt min ultimate enestående teori om turen – å va mer klar for å gå i minst mulig varehus, finna mest mulig i dei få (det eina..) varehuse me va innom, å unngå IKEA totalt.

Me ankom Skeidar. Han gjekk av gårde, eg forsvant rett te brosjyre-stative å begynte å sjå i siste annonseaviså. Eg prøvesåd i en hau me festlige sofana, han va kje fullt så hengiven te heila prøvesiddingå.
An fant seg både sofa å bord relativt kjapt. Det va jo vel å bra det, men det va her både min å hans plan begynte å ryga.

Eg va ikkje forberedt i det heila på at an faktisk sko finna någe så fort. Ein hau me lette brosjyra va det me sko reisa heim me jo.
Å for ein gongs skyld va eg sjølsagt heller ikkje antrukken i mine vanligvis så praktiske ”klær som er passende når man skal bøye, tøye og bære.” I tillegg kom traumene over meg om tidligere flytteepisoda – der det alltid ende med at ein gjer mange feil (någe eg følte kom te å kvila på mine skuldre), at alt går gale, å at adle involverte blir sinte, varme, stressa å sletne.

Hans plan involverte jo for så vidt å kjøba mest mulig der å då, men det va nok ikkje heilt gjennomtenkt at an ikkje sko få tag i någen andre te å ver me å bæra. Full av tiltro forsikra an seg fleire gonge på turen tebage om eg verkelig trudde eg klarte det – någe eg me sikkerhet bekrefta sjølsikkert kvar gong.

Ting så begynne bra ende jo ofte dårlig. Dette begynte ikkje bra, ikkje OK en gong – å ikkje gjekk det bedre ittekvart heller. Styrken eg hadde kjent på i bilen va oppbrukt før me i det heila hadde begynt å løfta. Han fekk tak, eg fekk ikkje. Det gjekk seinare å seinare i min ende. Eg blei varme. Han blei varme. Eg prøvde meg på ”me e jo jaffal snart halvveis” å ”tenk kor deilig det blir når me e ferdige” – med heller motsatt effekt. Så skjedde det. Det så ikkje sko skje. Eg så va sterke nok te å ver me å bæra. Eg så hadde forsikra om at dette klarte eg. Eg glapp sofanen. Der blei stilt. Han foreslo at eg ga beskjed på forhånd neste gong eg sko gleppa. Eg delte hans ide.

Me blei ferdige. Te slutt. Eg hadde våre veldig flinke visst. Det hadde bare ikkje falt naturlig å ta opp det temaet mens me ennå befant oss i situasjonen...någe eg selvfølgeligt e heilt enige i - å fullstendigt forstår.